Istialia

Iben er en lestehest. Hun leser under dyna, ved middagsbordet og til og med når hun er ute og går. Hun er full av spørsmål. En dag blir gymlærer'n så provosert av alle spørsmålene at han kaster en ball i hodet på henne. Hun besvimer, og når hun kommer til seg selv er hun omgitt av to snåle menneskeliknende vesener som kaller seg Ingenting og Noenting. Hun har havnet i Istialia, et eventyrlig og underlig sted, en verden full av de merkeligste vekster og skapninger. Men Iben kom ikke alene. To voksne har fulgt etter. En vitenskapskvinne som drømmer om berømmelse og en kristen mørkemann som tolker bibelen veldig bokstavelig. Begge har skumle hensikter som truer fantasilandets eksistens.

 

Per Christian Ellefsen, Jan Hårstad, Pia Tjelta, Runhild Olsen, Frank Havrøy, Henning Farner, Marit Adeleide Andreassen.

 

Regi: Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedt

Musikk: Bjørn Bolstad Skjelbred.

Video: Boya Bøckman, Brita Skybak, Julie Engaas, Ørjan Jensen

Musikere: Kjersti Rydsaa, Aja Humm, Sigrun Gomnæs

Sangere: Nordic Voices

Barn er tenkende, komplekse og eksistensielle små mennesker. Men i scenekunsten for barn blir ofte hovedsaken å skulle underholde barna. Få dem til å le. Det må fremfor alt ikke være kjedelig. I denne redselen for å kjede publikum, står vi i fare for å miste et veldig viktig undrings og refleksjonslag. 

 

Vår erfaring, etter over 400 visninger med forestillingene En hemmelig hage, Veras Vinduer og Kameratklubben, er at voksne undervurderer barn og unges evne til refleksjon, tolkning og innsikt. Det er for komplisert, hører vi.  Barna kan ikke forstå dette. Men i samtaler med publikum i etterkant av forestillingene, viser det seg ofte at ungene har en innsikt i verkenes tematikk og emosjonelle univers, som kan gå de voksne en høy gang. En innsikt som ikke nødvendigvis handler om å forstå alt. Men å sanse, oppleve, respondere og leve seg inn i. 

 

Det er ikke et kunstnerisk mål for oss at alle skal forstå alt i forestillingene vi lager.  For å si det med hominiden Noenting i Istialia  "Det beste av alt er når jeg ikke forstår. Da kiler det i ganen." 

 

Om vi klarer å åpne opp for undring, nysgjerrighet, spørsmål og eksistensiell gjenkjennelse både hos barn og voksne, er vi i kontakt med noe som kjennes verdifullt og vesentlig. 

 

I kunsten er spørsmål viktigere enn svar. Det er nok av entydige svar i samfunnet, folk som "vet" at det bare finnes ett svar, én sannhet, én riktig måte å gjøre ting på.