NANO BEY-metoden

Tjuetre kuldegrader i den arktiske lufta tagges til iskrystaller i nesa mi, og skyves aktivt ut av munnen min som frostrøyk. Jeg former en maske foran ansiktet med det samiske ullsjalet mitt for å spare pusten. Pulsen forsterkes, og jeg hører naturligheten av min rytme. Jeg er hjemme i nord. Jeg har roen av en grunn.

– Du må klare å overleve på Finnmarksvidda ute, alene, på vinteren, da stoler du på instinktene dine, blir uten tvil, og hvem du er!

Ordene er arv fra bestefar til min mor, som plantet dem i meg. Jeg er oppdratt til å lytte til kroppen, hva jeg er i stand til, ta meg helt ut, få blodsmak i munnen, kjenne at jeg sprenger grenser, med ro i sinnet.

Naturstemmen

Å lære lytting har derfor vært viktig trening. Den startet langt inne på vidda da jeg som lita jente ble redd for høstmørket før vi nådde hytta. Jeg ville hyle høyt! Mor sa at hyling ikke hjelper.

– Du må rope, rope alt du klarer fra dypet i magen, til du ikke orker mer, da kommer din naturstemme, lytt til den! Bruk den!

Så øvde jeg på naturstemmen helt til redselen fadet ut, for godt. Dette var egentlig min aller første vokalist-performance der jeg uten frykt både skapte, komponerte, og produserte lyd. Vokaler ble melodiøse og lagde ulike stemninger. Jeg følte meg modig. Det signerte min uttrykksform, og fylte oppveksten med låtskriving, sang, band, slagverk, kor, kunst, dans, og teater, hånd i hånd med utøvelse av kampsport.

Mitt første band het Verinentotus, kvensk for blodig alvor. Vi seilte på bølgen av kvensk revitalisering og øvde alternativ rock i garasjestudio. Jeg var vant til kampsport-mindset så øvingsmengden motiverte meg, mens andre mistet lysten. Arkene med låtene mine lå lenge på trommesettet, helt til jeg endret strategi. Jeg lengtet etter stemningen i å skape musikk og ryddet plass bak mikrofonen, men trengte en challenge. Nøkkelen ble K-pop og J-pop!

Clear vision

Dermed dro jeg til Tokyo for å lære alt om språket og kulturen og musikkbransjen, samtidig som jeg gikk i videre kampsportlære. Mitt store clear vision fikk jeg på Tokyo Dome da jeg og tusenvis av fans opplevde den sensasjonelle koreanske gruppa Big Bang. Plutselig så jeg for meg at det var jeg som sang på den store scenen. En fortryllende stemning satte standarden for mine ambisjoner:

– Der skal jeg opptre!!

Det første jeg gjorde da jeg kom fra Japan var å lage en langtidsplan som skulle føre meg til målet. Etter et år med operasangtimer hos en klassisk mezzosopran, som for øvrig aldri hadde hørt på popmusikk, var jeg på audition til et prestisjeuniversitet i London, og kom inn på første forsøk. Nå er jeg utdannet popartist og bruker stemmen bevisst til minste detalj. Professional Musicianship Vocals står det på vitnemålet etter seks års universitetsutdanning.

Min sound

Jeg er kommet nordpå nå for å gjøre photoshoot til min låt POWER, men fotoutstyret tåler ikke sprengkulda, så det ligger i yttergangen, mens jeg ligger på reinskinn her ute i snøen og følger med på nordlysets flammer. Jeg segner over i en lyttestund og hører minnet som utløste naturstemmen.

Å stole på min sound har blitt satt på prøve mange ganger. Min sound er nedarvet dialekt, kvensk dyp og lengselsfull, joike halvtoner, den er mørketid og midnattssol, sauna og fjellstue, den er store kjøkken med mange samlet, og ordentlig mat, den er fortellinger langveisfra, nordlige folkegrupper, frodig, flørt, humor og ironi, den er nynning og plystring, byttehandel, ishav, trekkspill, gitar, piano, den er å bli kjent med nye folk. Den er røyka havlaks og tørka reinkjøtt i bagasjen, spedd med britiske bookstores, tyske julemarked og japanske onsen (bad).

Jeg skrev POWER da jeg trengte å gi meg selv en liten push, og samtidig beskytte kjernen i den jeg er. Vi var nemlig mange unge som sto på terskelen til karrieregjennombrudd, men møtte store endringer på grunn av koronapandemien. Det ble mye å forholde seg til på en gang. Denne støyen gjorde at Tik Tok-trenden nurture your inner child oppsto. Det var tid for å normalisere psykisk helse. Behovet var der, og jeg formidlet det med låten min, og min sound. Det gjør meg stolt!

Språkutøvende kompetanse

– Thea, skal du virkelig ligge der å fryse! Vi har nykokt kaffe! lokkes det fra ei glippe i ytterdøra.

Familien min lever her i Alta i alle åtte årstider med sesongforberedelsene, fulgt av nytelse og ettertanker. Jeg savner dette sesonglivet, går inn og tines opp. Praten rundt kjøkkenbordet hos oss har samlet kjentfolk i årtier.

– Hvorfor lå du der ute? vil bestemor og bestefar vite. De har kommet på besøk. Sammen kommer de fram til at jeg har vært for lenge borte, blitt altfor urbanisert. De sikter til mine mange år i metropolene Tokyo, London og Berlin.

– Du kan ikke bare ligge der ute som en turist!

Latter kles med halvveis irettesettelse og halvveis bekymring for at jeg skal pådra meg forkjølelse.

– Jeg jobbet med å tenke ut det jeg trenger til photoshoot, forklarer jeg. –Anyway, siden stemmen kom i kontakt med den tørre kaldlufta beskyttet jeg den for å skåne halsen, men det beste er å ha ro i kroppen, og det hadde jeg, sier jeg fornøyd da fakta slår alt, men legger til at mange vokalister også bruker steaming til stemmen.

– Stiiiming? Hva betyr det? spør bestemor nysgjerrig. Jeg har ingen norske ord for det. Jeg har heller ingen norske ord i min fagutdanning. All undervisning har vært på engelsk i et internasjonalt miljø, og rettet mot den globale bransjen. Arbeidsspråket mitt er engelsk.

Jeg leser, skriver, tenker og synger på engelsk, og stusser stadig over at jeg har glemt norske ord. Da jeg kom tilbake til Norge ble det derfor mange oversettinger til norske musikkterminologier ved musikkstudiene i Oslo. Det samme skjedde etter studieåret i Japan. Jeg lærte japansk via engelsk, så norsk ble ikke brukt på lang tid. Jeg kan ikke fortolke direkte fra japansk til norsk, men må fra japansk via engelsk til norsk i hodet! Puh!

Vi uttrykker oss kulturelt forskjellig uavhengig av språk. Låtskrivingen min preges av slik kulturforståelse. Derfor er også poplåtene mine samisk og kvensk, selv om de er på engelsk.

Arven fra nord

På Nordkalotten tenker og beveger man seg også i øst-vest aksen Norge-Finland-Sverige-Russland. Vi er mer connected. Men siden mange har mistet flerspråkligheten som tidligere generasjoner behersket og var beriket med, så er engelsk ofte brukt for å forstå hverandre i dette området. Det er dermed naturlig for meg å skrive og synge låter på engelsk, selv om morsmålet mitt er norsk.

Jeg tenker det er fint at ulike folkegrupper lever sammen og tilpasser seg hverandre, men jeg fikk små doser kultursjokk hele det første året i Oslo. Mye var veldig norsk! Jeg hadde nok forventet en mer fremoverlent og urbanisert hovedstad. Det blir egentlig stedsuavhengig hvor jeg bor i Norge når det kommer til musikkproduksjon og karrieren. Kanskje burde jeg revurdere min nye base i tigerstaden? Jeg arbeider ofte online uansett.

Kaffen skjenkes i koppene enda en avsluttende gang, og det gis forsynte nikk. Et par skiver får ligge igjen på fatet for høflighets skyld. Lokalradioen får oppmerksomhet. Det er ISÁK med Elle-låta. Jeg tenker på Kautokeino-opprøret. I min egen hip-hop låt, Red Riding Hood , forteller jeg om opprøret fra en kjøpmanns perspektiv som fører folket inn i gjeld. Når de angrer seg, påstår han at det var deres egen feil som tok imot tilbudene. Jeg skildrer de dårlige holdningene til samer og kvener hos de norske myndighetene fra den mørke undertrykkelses- og fornorskninsdelen av historien, men i en nåtidsversjon.

Nær joik, tross alt

Og nei, jeg har ikke joik med, av en grunn. Tvangsfornorskningen gjorde at det var forbudt å joike offentlig da bestefar og bestemor vokste opp. Joik ble skambelagt og ansett som syndig. Den ble tiet, og ikke videreført til noen som helst som ble fornorsket, og dermed heller ikke til meg. Men, som bestemor har fortalt:

–Folk brukte å plystre, og hvem vet hva de plystret?!

Jeg kommer på at i vokalsessions ved BIMM Institute London, fikk jeg flere ganger tilbakemeldinger på at jeg brukte pentaton skala. Min sound ligger antakeligvis nær joik, tross alt.

Vi vandrer sakte ut i gangen med besøket vårt, for vi skal jo snakke ennå en stund mens de får på seg alt yttertøy og gjør seg klare til å dra. Kvenskikken tro, stikker mamma et brød inntullet i matpapir under armen til bestemor og sier –Her, ta med, så har dere litt.

– Takk, takk, vel da kommer dere kanskje til Nesset i morgen, så kan vi jo by på middag, sier bestemor. Vi enes, og klemmer, vinker hadet, og tar vare på den gode stemningen, som gjør at jeg forter meg til pianoet.

Indre styrke

Jeg skaper musikk fra spekteret av min kulturarv mikset med urban livsstil og språkkunnskap. Musikk er gøy! Det påvirker minner, følelser, hjernen, og bevegelsene. Av samme grunn lå jeg på reinskinn for litt siden og tok inn arktisk kulde for å arbeide fram et image til photoshoot for POWER. Den låta skal være med på mitt første album, Shut The Noise Out.

Mange av låtene handler om å ha indre styrke, og å være tøff nok når det virkelig gjelder. Mamma har oppdratt meg ved å bruke en skala fra 1 til 10 i alle mulige sammenhenger, som er en typisk tenkemåte fra Nordkalotten.

Det kom godt med da jeg som 17-åring trente kendo i fjellområdene utenfor Tokyo. I trettifire varmegrader i full uniform og bogu (rustning), holdt jeg og teamet mitt ut de steinharde gammeldagse treningsøktene fra morgen til kveld. Bak gitteret i hjelmen får man følelsen av å være i et bur, og samtidig skal man møte lynraske sverdslag som kommer fra alle kanter i intense serier. Det er kun mulig å takle det med fullt fokus in the moment og rolig pust.

Kendo og musikk

Glidinga i barbeinte bevegelser gjør at motstanderen ikke skal kunne høre hvor man kommer fra. De vide uniformene avslører heller ingen bevegelser. Det er kun drønnlyder i tramp og eksplosjonslyder fra sverdslag og kamprop som høres i det det skjer. For å seire, må sinn, sverd og kropp være en enhet. Man må stole på det man har trent på, være uten tvil, og ha indre styrke.

Jeg ble tatt ut til nasjonale turneringer, oppnådde internasjonal gradering, men representerte alltid noe større enn meg selv. –Ærefulle holdninger. Kendo er min måte å «overleve på Finnmarksvidda ute, på vinteren». Særlig fordi pusteteknikker, dynamikk og kamprop, spirit of soul, har lagt et solid grunnlag for å virkelig utvikle naturstemmen min.

Kendo har flere likhetstrekk med musikk. Det er performance, vakkert, styrke, råskap, ro, og mestring. Læringsformen fra kendo bruker jeg aktivt i musikkfaget. For å skape musikk trengs ingen teknologi, jeg stoler på indre ro og mine ferdigheter, men jeg bruker teknologi på et senere tidspunkt i produksjonen.

Brave Pop

I London skapte og utviklet jeg sjangeren Brave Pop med definisjonen «to release your inner strenght and to utilize egoactualization to prevail your unique expression».

Jeg tenker på hva dette betyr, og spiller videre på noen akkorder for å komme inn i stemninga for låta POWER, som nå ligger i mine hender på pianoet. Låta ble til etter at det internasjonale bandet mitt, Komet Rain, ble oppløst på grunn av koronapandemien. Vi sto i Kings Road med to meters avstand og doble munnbind uten å kunne ta ordentlig avskjed, før vi måtte reise fra London til våre ulike hjemland. Lanseringen av min egen sjanger Brave Pop, og vår første gig ble cancelled.

12. mars 2020, da Norge stengte ned, satt jeg på et fly hjemover og alt var like blurry som regndråpene som ynket seg bortover flyvinduet jeg stirret på.

Pandemien gjorde at flere bandmedlemmer ikke hadde mulighet å fortsette på skolen. Restriksjonene førte til at jeg måtte gjøre solo-eksamen som et online prosjekt hjemmefra. Jeg var uten band, og ingen jeg kjente i Alta kunne produsere backingtrack. Etter en uke med intensiv innlæring av programmet Presonus Studio One, kunne jeg selv produsere låtene. Stua vår ble gjort om til fire store ulikt lyssatte scener. Før opptak svimlet jeg av utmattelse. Men siden teknikk og performance var de fagene jeg virkelig brente for, hentet jeg fram indre styrke slik som i kendokamp, og opptrådte live mens jeg ble filmet 25 minutter i ett take før midnatt. Eksamensresultatet ble toppkarakter. First. Det ga en skikkelig boost! Jeg følte at Brave Pop ble mer enn en genre. Det ble også som et motto: «Become Brave Pop».

POWER på Ruijja Museum

POWER ble produsert ferdig for min debut som soloartist. Jeg, NANO BEY, hadde fått i oppdrag å headline åpningen av det nasjonale kvenske Ruija Museum. Jeg skulle synge et av versene i låta på kvensk. Min låt ble en del av den kvenske bølgen. Tenk at jeg som en gang spilte trommer i garasjebandet Verinentotus, skulle opptre og synge ved en stor historisk begivenhet. Det satte en milepæl for min self actualization. Jeg gikk ut på scenen i spotlight. Det var høytidelig, og med publikum fullstappet i den store salen fikk jeg mitt vision moment, live! En herlig følelse!

NANO BEY-metoden

Jeg har utviklet en egen metode for å skape Brave Pop. Den heter NANO BEY-metoden. Skapelsesøyeblikket starter alltid ved at jeg ser et vision:

Noen meter foran meg ser jeg en hel stadionscene, akkurat som jeg opplevde live i Tokyo Dome. Jeg sitter på første rad og ser på scenen. Der performes låta jeg skal skrive med fullt show. På samme tid er det også jeg som står på scenen som superkjent popartist i fabolous outfit med dansere og backing vocals. Alle mikrofoner og bandet står i posisjon. Alle ledninger er teipet der de skal teipes. Alle monitorer står på rad og rekke som de skal stå. Alle de store skjermene er der. All security er der. Hvert gitter står klart. Lyskasterne er der for å gjøre sin magi. Jeg står i spotlight og så starter showet.

Jeg ser alt i detalj for den låta jeg skal skrive, der, på den stadionscenen. Jeg sitter midt foran scenen som en director og får konsertopplevelsen av låta. Men jeg hører aldri hele låta, jeg får bare klipp av den. Litt av introen, litt av refrenget, litt bridge, litt av slutten, whatever, bruddstykker, men til sammen blir det låta. Det blir opp til meg å gjøre ferdig låta så jeg kan se ferdig hele performancen. Sånn er skapelsesøyeblikket jeg har for en låt!

Stemninga

Det neste jeg gjør er å sette meg ved pianoet, og så spiller jeg det låta vil at jeg skal spille fram, mens jeg recorder på mobilen. Da jobber jeg ved pianoet til tekst og melodi er ferdig. Hvis jeg ikke får det til, så går jeg en tur, prater med bestemor og bestefar, eller kobler av. Så går jeg tilbake og gjør låta helt ferdig. På dette tidspunkt har jeg bare sunget igjennom hele låta et par ganger. Den er ny også for meg, så jeg må øve parallelt med produksjonsprosessen de neste dagene, slik at jeg får den til.

Å finne den rette stemninga er en viktig del av låtskrivingen min, uten grenser for hva lyd er og hva musikk er for meg. Hvis stemninga i mitt vision for eksempel minner om Shinkansen i Tokyo, legger jeg hjelpelyd og rytme fra det japanske toget i demoproduksjon. Jeg sender også mange eksempler på låter som ish kan beskrive stemninga, til min produsent. Noen ganger også bilder, lydfiler, videos, og flere recordings, som til sammen skaper stemninga jeg vil ha i arrangementet.

Når alt av demomateriale er sendt til produksjon, utarbeides et førsteutkast til arrangement av produsenten min, som videreutvikles i et par uker i tett samarbeid mellom oss. Vi arbeider trinn for trinn til låta har akkurat den stemninga jeg fikk i mitt vision. I sluttproduktet er det ikke sikkert at the fraction om toget i Japan kommer med, men stemninga må være der. Der er det ingen kompromisser.

Til da har jeg også øvd så mye på tekst og melodi at jeg virkelig kan låta. Deretter synger jeg inn alt av vox (vocals), som kan være flere hundre stems, med hovedlinjer, harmonies, og andre vokaleffekter. Dette legges inn i produksjonen. Alt kvalitetssjekkes, og når låta endelig godkjennes av meg, sendes sluttproduktet til mix og master. Ved utgivelse er det feiring!

NANO BEY on Tokyo Dome

NANO BEY-metoden starter altså alltid med det egentlige sluttresultatet, det vil si the vision som jeg fikk. Derifra arbeider jeg låta fram, mens jeg hele tiden sjekker den opp mot alt som var i vision'et. Da vet jeg at alt også fungerer live.

Det er gøy og magisk å holde på med.

POWER og alle mine låter ble skapt med denne fremgangsmåten, og derfor føles det like gøy å synge dem hver gang. Hver gang gjenskapes mitt vision moment og den fortryllende stemningen!

–NANO BEY on Tokyo Dome!!!

Av artist NANO BEY / Thea Josefine Jennifer Thomassen