Hva er opplysning? – Om retten til kunst og den myndige betrakter

Disse spørsmålene er ikke, som man kanskje skulle tro, primært et spørsmål om hva kunst er, men et pedagogisk anliggende. Det berører hvordan man skal lære bort en forståelse av kunst – eller hvordan man bruker kunst produktivt ­selv og i fellesskap med andre. Det er, kort sagt, et spørsmål om hvilket begrep om opplysning man opererer med. Mange historikere og tenkere har gjort et stort poeng ut av at opplysningstidens idealer fikk seg en solid knekk med det forrige århundres folkemord, totalitære regimer og verdenskriger – særlig har Theodor Adorno og Max Horkheimers verk Opplysningens dialektikk blitt stående som en kritikk av opplysningstanken. Men Horkheimer og Adorno, som de fleste skeptikerne til opplysningstidens idealer, tar utgangspunkt i opplysning som et kollektivt prosjekt, en idé om sivilisasjonens utvikling. Opplysningens «avfortrylling» av verden, som de to tyske filosofene uttrykte det, har kanskje ikke ført menneskene inn i noen felles tilstand av rasjonalitet og opplysning, men dét må ikke hindre oss i å holde fast på noen av dens viktigste idealer. Har vi blikket festet på det individuelle nivået – og begynner dér – er det hevet over tvil at arven fra opplysningstiden fortsatt utgjør kjernen av hva det vil si å være et myndig og fritt menneske. Faktisk vil jeg foreslå å lese noen av de sentrale tekstene fra opplysningstidens gullalder på nytt. Her skal vi konsentrere oss om én av dem, nemlig Immanuel Kants korte Hva er opplysning? 
 

Da teksten ble publisert i den tyske avisen Berlinische Monatsschrift i 1784 markerte den tydelig overgangen til det vi idag kaller moderniteten – en tid, som vi fortsatt er i, hvor det er rasjonell samtale og demokratiske prinsipper som – det er i hvert fall den opprinnelige tanken – styrer menneskers samkvem med hverandre. Teksten var et avgjørende skritt i retning bort fra styringsformer som var basert på makt eller prinsipper allmennheten ikke kunne få innblikk i. Vekk fra religion eller monarki som naturlige kilder til legitimitet. Kant visste naturligvis at virkeligheten sjelden samsvarer med idealene, men var hellig overbevist om at vi ved å erkjenne visse grunnleggende sannheter lettere ville bli i stand til å administrere både vårt eget liv, og livet sammen med andre, bedre. Som et kollektivt prosjekt er det vel få som mener Kants tanker om hvordan historien ville utvikle seg stemmer. Noe som ikke betyr de ikke er viktige. Etter min mening er denne teksten kanskje enda mer aktuell idag – ikke minst som utgangspunkt for samtale. 
 

«Opplysningen er veien ut av selvpålagt umyndighet,» skriver Kant. Hva mener han med det? Og hva skal veien ut bety – er det en form for nødutgang? Og fra hva? Fra å adlyde andre. Fra å følge ordre eller rette seg etter autoriteter. Autoriteter, stedet hvor ordren kommer fra, kan være omtrent hva som helst for Kant. Det kan være en lærer, en general, en arbeidsgiver, en far eller mor. Men det kan også være en stat. I all enkelhet er det å tenke selv Kant er opptatt av. Ingen ukjent tanke, naturligvis, men noe man trenger å påminnes om, igjen og igjen, fordi man stadig må forholde seg til nye autoriteter man må definere sin frihet i forhold til. 

 

Formen ideen tar i essayet er annerledes enn vi er vant med, og det er her vi har mest å lære. «Hvis jeg har en bok som kan forstå ting for meg, en pastor til å være min samvittighet, en lege som bestemmer min diett, også videre, så trenger jeg ikke anstrenge meg selv. Jeg trenger ikke tenke, jeg må bare betale – andre vil ta seg av det slitsomme arbeidet for meg» skriver Kant. Det interessante her er ikke bare at man, ifølge den tyske filosofen, outsourcer tenkningen, og ansvaret for den, men låses i den umyndige situasjonen sammen med den som hersker over deg. For om man foretrekker en måte å leve på hvor man ikke trenger å ta sine egne avgjørelser, eller tenke selv, er det ikke bare du selv som mister din myndighet, men også de du gir den til, sier Kant. Om man aksepterer lærerens ordre, eller generalens instruks, fikserer man ikke bare sin egen tenkeevne, men også tanken til den som som tilsynelatende hersker over deg. Det er en grunnleggende intuitiv sannhet i det Kant skriver om her, men vi bør tenke videre for å få grep om posisjonens konsekvenser. Skal en konklusjon trekkes fra en slik filosofi, påvirker nemlig myndighetstanken hele skolesystemet og vårt begrep om kunnskap. Det påvirker også hva vi skal mene om kunst – og hvordan verdien av kunst skal bli tydelig. 


                     Illustrasjon: Bendik Kaltenborn.
 

For om vi ikke skal la noen andre, eller en ting, for eksempel en bok, tenke for oss, må vi forutsette at enhver vurdering av kunst ikke uten videre skal aksepteres som sann. Vi må legge til grunn at utdannelsesinstitusjoner – uansett om det er formelle institusjoner eller ikke det er snakk om – ikke må basere seg på en overføring av kunnskap fra lærer til elev, men på en modell hvor man settes i stand til å vurdere informasjonen som er tilgjengelig selvstendig, helt fra man er liten. Kants tanke gir gjenklang i flere senere tenkere på dette punktet. Blant annet den brasilianske pedagogen Paolo Freire som stilte seg svært kritisk til en «bankmodell» av kunnskap eller læring. Med «bankmodell» mente han at kunnskap er noe som kan overføres fra lærer til elev slik man overfører penger til en konto. Kunnskapen «tømmes over» fra lærerens til elevens hode. Passiviteten som ligger i elevens posisjon her korresponderer med den umyndigheten Kant snakker om: læreren tenker for eleven. En annen filosof som følger opp Kants tankegang om myndighet er Jaques Rancière. I hele hans karriere har han igjen og igjen kommet tilbake til at tanken om den som ikke kan noe og den som kan noe, er basert på en grunntanke om læring og kunnskap som baserer seg på og viderefører et ujevnt maktforhold. I sin bok Le mâitre ignorant utvikler Ranciere en tanke om læring som myndighet ved å insistere på en likeverdighet mellom elev og lærer: begge kan lære noe av tilegnelsen av ny kunnskap om de utforsker noe sammen – uten at den ene styrer formingen av kunnskapen for den andre. 

Flere har, med andre ord, tatt opp tråden fra Kants tekst fra 1784 – på et utall måter. Særlig med vekt på hvordan tradisjonelle tenkemåter og pedagogiske modeller opprettholder ulikhet og skjeve maktforhold. Men av dem som direkte fortolker Kants tekst, er det særlig filosofen Michel Foucault som opptar meg – og som presenterer en særegen og svært tankevekkende lesning av originalen. Foucault viste gjennom store deler av sin karriere en sterk interesse for å utvikle Kants teser fra denne teksten videre. Han kommer tilbake til denne teksten gjennom hele sin karriere, men det er særlig i sine forelesninger fra Collège de France 1983-1984 – på engelsk The Courage of Truth – holdt mot slutten av sitt liv, som er interessante i denne sammenhengen. Som i Kants opprinnelige artikkel får vi her inntrykk av at noe står på spill. Tekstene vitner om et enormt engasjement – et ønske om å formidle noe helt avgjørende. 
 

Det Foucault snakker om er ikke hvordan man holder på en myndighet, men hvordan Kants måte å stille spørsmål om myndighet på «modifiserer på forhånd gitte forbindelser mellom viljen, autoritet og bruken av fornuft». Med dette ønsker ikke Foucault å underspille Kants idé om den myndige tenkeren – eller betrakteren – men å trekke frem et aspekt ved Kants tekst som tidligere har vært lite belyst. Foucault ser nemlig Kants Hva er opplysning? i lys av en annen Kant-tekst fra 1798, som tok for seg den franske revolusjonen – nemlig Hva er revulosjon?

I denne teksten utvikler Kant, ifølge Foucault, sitt argument fra individuell i retning av en kollektiv bruk av fornuften. Kant markerer her en overgang til det Jürgen Habermas kaller en borgerlig offentlighet – altså et offentlig rom, hvor ordskifte ikke styres av stand og maktposisjon, men av evnen til å tenke og presentere resultatet for andre. Transformasjonen av tenkeren, som idéhistorisk størrelse, inntreffer også i denne tiden: den ensomme filosofen er ikke lenger den eneste modellen for intelligens; nå kunne også folket, mengden, tenke og ta konsekvensen av det gjennom handling – noe Karl Marx noen tiår senere skulle gjøre til hovedtema for sitt forfatterskap. Andre marxistiske filosofer – som Franco Berardi og Antonio Negri – skulle følge opp mengdens tenke- og handlekraft. Men her skal vi forholde oss til den viktige overgangen fra det individuelle til det kollektive hos Kant. 


Michel Foucault. Foto: Jacques Haillot/L'Express/NTB Scanpix.
 

Kants tekst om den franske revolusjon er på mange måter bemerkelsesverdig, fordi det er ikke selve revolusjonens innhold Kant er opptatt av, men dens form. Nærmere bestemt hvordan en viss status som vitne gjennom revolusjonen åpnet for en bestemt måte å bruke fornuften på sammen med andre. Et tegn på myndighet er jo, som Kant poengterte i sitt essay om opplysning, at man ikke tillater at andre tenker for deg. Men et tegn på revolusjonen, som en utvidet og kollektiv myndighet, er at heller ikke en gruppe mennesker bør la andre tenke for seg. Eller, mer presist, at en gruppe ikke tillater at noen regjerer over en, bestemmer over en, som man selv, gjennom sin myndighet, ikke lenger kan se noen grunn til å anerkjenne. Kants definisjon på en revolusjonær situasjon er, ifølge Foucault, en begivenhet hvor den jevne borger er vitne til en begivenhet som får dem til å skjønne hvilken regjeringsform de har rett på. Denne regjeringsformen er ikke det oppløste eneveldet eller monarkiet – nei, det er det demokratiske styresett. Dette er viktig, for her er det ikke lenger bare innsikten i egne tankemønstre som definerer situasjonen, men hva man opplever, og er vitne til, sammen med en gruppe andre mennesker. Når en situasjon får deg til å skjønne at du har rett til å tenke selv – og når denne retten blir synlig i et fellesskap med andre som innser den samme retten i fellesskap med deg – er det altså snakk om en revolusjon. 
 

Dette er naturligvis en veldig formal beskrivelse og forståelse av hva en revolusjon er, men det er nettopp også Kants poeng. Han prøver ikke å gripe den franske revolusjon som et historisk innhold, men som en historisk form. Han prøver å sette på begrep den kollektive myndigheten som oppstår som mulighet gjennom den franske revolusjonen. Så vi får, med andre ord, en omdefinering av hvordan vi definerer myndighetsforholdet mellom offentligheten og borgerne. Men vi får også et rom for å tenke oss hvordan en myndighet – hvor man ikke lar noen andre tenke for en – kan forenes med et fellesskap. Man ser, sammen med andre, en rettighet man har. Og når man er vitne til denne rettigheten er det ikke lenger noen vei tilbake, sier Kant. 

Hva er det så vi kan ta med oss videre fra Kants begrep om myndighet? Hva er det vi kan lære av ham – idag? Og hvor kan vi tenke oss linjen fra individets myndighet til kollektivets myndighet og rettigheter? Og hva med kunsten? 


                           Fra Berlinische Monatsschrift hvor Hva er opplysning? først ble utgitt.
 

Ideen er enkel, men gjennomførelsen er utfordrende, også innenfor kunsten. Det avgjørende, som både Kant og Foucault minner oss om, er at vi ikke lar noen andre tenke for oss – enten det nå er en lærer, en bok, eller en kunstkritiker. For det å oppleve kunst dreier seg først og fremst om å finne en myndighet i seg selv, det dreier seg om å finne det som appellerer til en selv i kunsten man betrakter. Man må tillate seg selv å spørre: hva er det jeg liker med denne kunsten? Og: hvorfor liker jeg dette, eventuelt hvorfor ikke? Besvarer vi disse spørsmålene ærlig, uten å slippe til frykten for å ikke «like det på riktig måte», er vi på vei mot det vi kan kalle opplysning i Kants forstand. Men det er ikke slik å forstå at man ikke skal innhente informasjon, lese bøker eller forhøre seg med andre om det man ikke skjønner, eller vil vite mer om. Tvertimot er det helt avgjørende å aktivt hente inn informasjon fra andre hold. Det er dette Kant, i sin Kritikk av Dømmekraften, kaller en «utvidet mentalitet": ens egen evne til å tenke økes parallelt med hvilke andre perspektiver man er i stand til å inkludere i sin egen overveielse av en sak. 
 

I tillegg er det viktig å finne noen å tenke med. Å dele sine opplevelser med andre – noe jeg også er inne på i intervjuet med Dora Garcia i denne avisen. Et fellesskap man kan dele erfaringer med som øker din evne til å se hva du har rett til. Å «dele fornuften» på denne måten blir en ironisk kommentar til dagens sosiale medier, hvor tanken om deling nettopp ikke dreier seg om å oppdage refleksjonsevner eller rrettigheter sammen med andre – men om å regisseres av noe annet enn seg selv. Facebook, for eksempel, er en autoritet som lett svekker din evne til å trenke selvstendig; også fordi den gir inntrykk av interaktivitet og fellesskap, men i virkeligheten ofte – men ikke alltid – former det som «deles» etter sitt eget script. 
 

For det er ikke bare viktig at man selv tenker selvstendig om kunst, men at andre også gjør det. Og sammen med andre kan man kanskje påvirke det dominerende, hegemoniske kunstbegrepet – som jo nettopp styres av institusjoner og mekanismer som tilbyr seg å tenke for oss. Vi trenger ikke – og bør neppe – gå helt til den ytterste konsekvensen å avvise institusjonene, selvsagt, men heller insistere på vår selvstendighet i møte med dem. Kant snakker om en revolusjon, men det behøver ikke å være så dramatisk, vi kan snakke om revolusjonens form: dess flere som tillater seg å tenke selv, og bli myndige betraktere, jo flere sterke synsvinkler får vi på kunstens verdi. Når myndige betraktere snakker seg imellom, ut fra sine helt sikkert forskjellige perspektiver, vil man også kunne se at man har rett til å danne seg former for bruk og betydning som ikke følger det offisielle kunstbegrepets oppskrifter. For det er deg, det er den enkelte, det er snakk om, ikke kunsten selv. Kunsten skal hjelpe deg å leve et bedre liv, den skal bidra til å klargjøre emosjoner og tanker – ikke føre til prestasjonsangst, likegyldighet eller ærefrykt. For det er ikke noen som skal fortelle deg hva kunstens verdi er. Det må du selv finne ut – sammen med andre som selv vil tenke ut hva kunst er verdt og ikke. Retten til kunst dreier seg derfor også om retten til å definere hva kunsten skal være. 
 

Jeg håper barn og unge vil ta denne rettigheten alvorlig. For kunst er viktig. Kunst kan få oss til å forstå noe helt avgjørende om hverandre og våre liv. Men hvordan – og hvorfor – og på hvilken måte. Ja, det må vi diskutere nærmere.