Barnet, kunsten og teknologien
Albert Einstein skal visstnok ha uttalt: "Technological progress is like an axe in the hands of a pathological criminal."
Når teknologien opphøyes til å være løsningen på de fleste – om ikke alle menneskelige utfordringer og problem, er vi på villspor. Døden, sykdom og fysisk og psykisk smerte opphører ikke om teknologiske fremskritt innenfor medisin, og samfunnet forøvrig utvikles og videreforedles. Teknologi gjør oss blinde, hvis vi ikke ser på hva vi ønsker å oppnå, unngå og hvilke forventninger vi ønsker å innfri.
Samtidig er vi avhengige av de teknologiske fremskritt, og enhver ideologisk utstøting av fremskrittet gjør oss handicappede i dagens samfunn: alt fra kaffetrakteren, til flyreiser, epost og internett, MR-scan, osv., er teknologi vi har vent oss til, og er helt avhengige av. Vi glemmer lett at strøm, telefoni, og oljeutvinning, biler og busser og varmtvann i dusjen også har med teknologiske fremskritt å gjøre. Vi vil ikke "tilbake" og unnvære denne teknologien. Men vi bør kanskje stanse og spørre: Hva skjer hvis vi fortsetter den teknologiske utvikling, trenger vi den egentlig? Eller er det andre ting vi kan og bør fokusere mer på, eller i hvert fall ikke glemme?
Om barn, kunst og teknologi
Om barn og teknologi og kunst skal ha en meningsfull sammenheng, må det være å se sammenhengene mellom det skapende potensiale som teknologi gir, og samtidig forstå begrensningene.
Den menneskelige kontakten, varmen og nærheten til andre mennesker kan kun utvikles i samhandling med andre mennesker. Menneske og maskin er og blir et underordnet behov. Selv om de nyeste humanoide robotene likner mennesket i fysisk funksjonsnivå, kan de heldigvis ikke føde og oppdra barn.
Hvis vi lar teknologien overta alle livets mysterier, og erstatte stål og plast med en klem, er vi på ville veier. Vennskap kan oppstå via internett og ved bruk av teknologi, men som reformatoren av teater- og performance studies Richard Schechner uttrykte det i intervju med undertegnede, i New York, 2010:
"Den globale krisen bidrar til at internett fører mennesker sammen, men det er vanskelig å få til et ekte fellesskap. Vanskelig å få varmen i et menneskelig fellesskap. Folk har en tendens til å oppsøke interaksjon i sosiale media, ikke ansikt til ansikt. Dette fører også til en form for konservatisme."
(Schechner, 2010, Se hele intervju i Norsk Shakespeare og teatertidsskrift, nov. 2010.)
I arbeidet med barn, teknologi og kunst må dette være hovedmålet: Hvordan få barn til å fungere sosialt, og skape erfaringer av "varme i et menneskelig fellesskap", som Schechner uttrykker det. Det forutsetter at kunstnere, de som bevilger penger til kunst, og teknologene skjønner at det er et viktig mål. Det behøver ikke være det eneste mål, men en grunnleggende holdning. Jeg vil tilføye: hvordan skape håp, glede og følelse av egenverd. Med de utfordringer vi står overfor globalt med hensyn til økologi og naturressurser, trenger vi små og store mennesker som skjønner at teknologien er vår tjener. Ikke omvendt. Dette betyr ikke at kunsten automatisk blir "pedagogisk". Det betyr bare at voksne verken har lov til å bruke barn "som teknologi": de som skaper den ekstra piffen i det kunstneriske uttrykket, eller som representasjoner av en villet voksenhet.
Kunstens grunnleggende styrke
Det fasinerende, takknemlige og vidunderlige med kunsten er nettopp at den springer ut fra et grunnleggende menneskelig behov for å uttrykke seg. Og her står barn, ungdom og voksne i alle aldre på samme grunn! Det er det menneskelige som er vår virkelighet! I denne virkeligheten lever teknologi ved siden av natur, følelser og intellekt, liv og død er vårt felles anliggende. Det er her kunsten, barnet og ungdommen kan finne en felles plattform: Hva vil det si å være meg i verden – sammen med deg, sammen med alle de andre? Etter mange års arbeid med barn og ungdom innenfor teater, film- og performance-kunst er min erfaring at kunsten har en unik mulighet til å utvikle barns kreativitet (den er ikke nødvendigvis medfødt), refleksjonsevne og ansvarliggjøring overfor seg selv og andre.
Kurt Johannessen framfører "Blu 10" i Bergen Kunsthall.
Når voksne anvender kunsten for å markere seg selv gjennom makt og prestisje overkjøres ofte barn og ungdom. Jeg har også undervist ved universitet, høgskoler, for underviser i kulturskolen med mer, og har møtt samme glede, redsel for å dumme seg ut, stolthet når man mestrer – både hos barn, ungdom og voksne.
En lyttende, ydmyk holdning til hva barn og ungdom faktisk sier og gjør i et skapende arbeid, er en forutsetning for gode samarbeid mellom barn og voksne. Dette står ikke i motsetning til å lære, eller lære mer. Og det står heller ikke i motsetning til å lære det man ikke vil, det som ikke er lystbetont. Læren om estetiske prosesser, og om estetiske valg og vurderinger som må gjøres for å få et kvalitativt bra produkt, må også innstuderes.
Mitt poeng her er egentlig veldig enkelt, men noe mer krevende enn "bare" å lære barn og ungdom "om kunst": Vi kan også lære av kunst, og av å jobbe med kunst. Barn, ungdom og kunst krever en pedagogikk i bunnen, for at man som kunstner, og kunstpedagog skal kunne formidle noe om de estetiske verdiene.
Andre krav
Å jobbe med barn og ungdom er på en måte mer krevende enn med voksne: Voksne vil som oftest oppskrifter og "metoder" på hvordan man skal/kan gjøre ting, barn handler og aksjonerer i større grad, og derfor må man regne mer tid til prosjekt som inkluderer barn og ungdom i en kunstnerisk prosess. Veien er ikke opplagt. Den krever tålmodighet.
Skal det barnlige beholdes i et kunstuttrykk er etter min mening "sosiale" kunstarter, som for eksempel performancekunst, en ypperlig arena til nettopp dette: Kroppen er involvert, tanker og følelser må være med, og det samlede og endelige kunstuttrykk kan komme fra hvilken som helst annen kunstart: musikk, bildende kunst, video, teater i en samlet helhet. Når leken og kreativiteten får lov til å være til stede i et kunstuttrykk, bevares det jeg vil kalle det barnlige, her forstått som det som er handlende og undersøkende. (En slik definisjon er selvsagt diskuterbar og ikke ment som en endelig definisjon.)
Når og hvis man er redd for at barn "ødelegger" et voksent kunstuttrykk har man misforstått hvorfor barn skal dras inn i kunstneriske prosesser. Hvis noe ødelegges er det fordi det er noe som kan ødelegges, altså et grunnleggende kunstsyn hviler i bunnen på at et kunstverk er noe som skal måles og veies etter bestemte kriterier. Nemlig: Den voksne verdens kunstbegrep og kunnskap.
Innen performancekunst er grensene mellom dagligliv og kunsten forskjøvet, og manipulert med. Grensene er ikke borte, men de er manipulert og lekt med. Dette er et viktig poeng: En kunstart opphever ikke grenser mellom hverdagsliv og kunst, den forskyver bare, og leker med, påviser og undersøker.
Her kan barn, like så vel som voksne bidra til en skapende prosess. Skal kunst-presentasjonen reflektere dette må man inngå i et estetisk formfellesskap hvor barnas måte å handle og tenke på er bevart. Det er nok "minivoksne" både i norsk film, teaterproduksjoner osv., som skal legitimere den voksnes ideologi.
Er barn og kunst et moteord som får kunstnere til å finne på prosjekt for å få penger?
Når kunstnere av og til mistenkeliggjøres for å søke penger fra offentlige instanser, og kun involverer barn i kunstproduksjonene av denne grunn, ligger ikke "feilen" hos kunstneren. Feilen ligger i øremerkingen av kunstfaglige midler. Isteden for øremerking kan man åpne feltet og si at all kunstproduksjon i prinsippet er interessant, og la kunstneren bestemme premissene, ikke omvendt. Slik unngår man redslene for "smisking" med systemet. Hvis søknadsbehandlerne og de som bevilger penger tenker seg litt om og/eller har erfaring fra kunstproduksjon vil man vite at de fleste kunstnere har ikke tid til, eller gidder å bruke tiden på søknader de ikke tror de kan få penger på. Ei heller jobbe med noe man ikke er virkelig interessert i. Til det er det for mye jobb å gjennomføre prosjekt, og for mye som kreves i forbindelse med søknadsskriving, budsjettering og rapportering.
Utnytter kunstnere statlige bevilgninger og finner på prosjekt for barn, for å få penger? Vel: Er ikke det meningen at penger skal anspore til nye prosjekt og virke inspirerende? Og er ikke forholdet "penger" og mulighet til å gjennomføre prosjekter, uansett en maktdiskurs som ligger som et grunnleggende premiss i forhold til alle støtteordninger innen kunst- og kulturarenaen? Penger må man faktisk ha.
Avslutningsvis vil jeg fortelle en liten historie, om min siste oppdagelse, og lille "research", i forbindelse med skrivingen av denne artikkelen. Refleksjonene griper tilbake til poenget med å spørre om hva forholdet barn, ungdom og teknologi er og kan være.
"Ingen barn liker kunst! Hakke noe liv i det, å se på et bilde noen har lagd..."
I dialog med en jente på 13, møter jeg meg selv i døra: Ingen barn liker kunst! Hjelp, jeg er jo kunstner selv! Hjernecellene jobber febrilsk: "Men hvis maleriet var på veggen, og du kunne trykke på en knapp, og forandre fargene selv, eller du kunne lage et maleri på denne måten – ville det være gøy!?", "Ja!" Jeg puster lettet ut! Da er det håp!
Jenta fortsetter: "Men det er mange som blogger, og lager fotoblogger! Hvis du lager en fotoblogg må du være ekstremt kreativ. De blir mest populære. Du må finne på noe nytt hver dag, og ikke være helt tullete, men passe seriøs, men med humor!" Jeg skjønner jeg er på sporet av noe veldig viktig: Barn finner veien inn mot teknologien, bruker den, og anvender de teknikker som de synes er passende, og beskriver sin hverdag gjennom bloggene.
Skjermdump fra deviantart.com.
Det er mest jenter i denne alderen, som blogger får jeg vite. De fotograferer seg selv, skriver om mote, hverdagslige opplevelser og hvilke planer de har. Med andre ord: Barn er opptatt av å utrykke seg, være interaktive og å skape selv, sin egen identitet gjennom ny teknologi! Jeg visste det fra før, men får det bekreftet igjen: Når vi snakker om barn og kunst, må vi ikke stoppe der, vi må snakke med dem.
Jeg tok en runde og kikket på blogger jeg ble tipset om, og ser at det er forbausende bra fotografering på noen av bloggene. Kreativiteten blomstrer, om enn noe er stereotypt: Jenter i moteklær, sminke og jenter som poserer foran sitt eget kamera. Andre motiv er fra bymiljø, arkitektur, kreative portretter med bruk av objekter mm. Noen foto er manipulert og jobbet med. En kjennskap til fotografering, komposisjon, datateknologi og programvare er tydelig. Andre igjen tilbyr gratistjenester hvor de lager "headinger" til de andres blogger. Man utveksler tjenester og lærer av hverandre.
"Og guttene da, hva gjør de?" spør jeg. "De spiller mest TV-spill, sånne krigsspill og action. Det er tydelig at aksjon er viktig for guttene i denne alderen. Ikke så kreativt kanskje? Eller er bare spillene som lages for gutter, stereotype? Men guttene lager video, filmer og redigerer. Noe jentene også gjør. Både gutter og jenter er aktive på sosiale internettfora som Facebook: her utveksles beskjeder, man spiller og leker med spillene som er tilgjengelig der, og man sender meldinger av ulike slag. Nye nettverk oppstår, og man kan plutselig ha mange venner", man ikke hadde før. Man kommuniserer gjennom foto, tekst og interaksjon. Altså: Både det sosiale og det kreative er viktig for barna og ungdommene.
Når kunstnere og de som bevilger penger lurer på hva samarbeid mellom kunsten og barn og ungdom kan være, er det vel en god idé å starte med å spørre og undersøke omkring barn og unges interesser og forståelse av virkeligheten. Det vil kunne være ett av utgangspunktene for å undersøke temaet nærmere, og for å finne på, finne opp nye spennende og konstruktive samarbeidsformer og samarbeidsprosjekt på samtidskunstarenaen.
Det kunne kanskje gis penger til et prosjekt som nettopp skal undersøke det?
<< tilbake til premissteksten
<< tilbake til premissteksten
Aase-Hilde Brekke jobber med foto, video og performance. Hun er skribent for Norsk Shakespeare tidsskrift, og Billedkunst om performancekunst.
Brekke har undervist ved høgskoler og universitet, og private lag og organisasjoner, for barn, ungdom og voksne siden 1991.