Igangsetterne

Programmet har vært innholds- og omfangsrikt – inkludert en egen satsing på scenekunst for barn: 'Tre episoder for barn'. Tirsdag 4.mai er det urpremiere på den siste episoden, Tiril Pharos Hemmeligheten som er støttet av Kunstløftet. Men hvorvidt man egentlig kan kalle tirsdagens visning en urpremiere eller om det er mer riktig å kalle det en publikumsvisning, er litt uklart i henhold til Jon Tombre (kunstnerisk leder scenen på Dramatikkens Hus). Men definisjonen er kanskje heller ikke så viktig?

 

Fra "Hemmeligheten" av Tiril Pharo.

 

'Tre episoder for barn' har vært en satsing, eller en forskningsprosess som Dramatikkens Hus' to kunstneriske ledere kaller det, hvor de har ønsket å se på ulike måter å jobbe med scenekunst til aldersgruppen 3-6 år. Forestillingene har vært en henvendelse, eller en gave, til barnehagene i området huset ligger i – altså bydelen Grønland på Oslos østkant. For å kunne utforske noen problemstillinger har de holdt seg til den samme målgruppen i prosjektet.

 

Hva var målsettingene eller problemstillingene?

 

Det har vært to hovedproblemstillinger som reiste seg veldig tidlig, svarer Jon Tombre. Nærmere bestemt at forestillinger for barn har en tendens til å ha svake tekster, og vi ser et tomrom å gå inn i der. Hvordan kan vi løfte tekstene på et felt som er så stort og så utbredt? Den andre problemstillingen har vært en hypotese som dukket opp etter samtaler med mange innenfor dette feltet – og det var problemstillinger knyttet til regi: Ofte er det fravær av profesjonelle regissører med faglig bakgrunn innenfor scenekunst for barn. I tillegg meldte det seg en tredje problemstilling, nemlig å knytte til seg kunnskapene som pedagoger og forskere på det såkalte 'kompetente barnet' sitter på. Man har tradisjonelt nærmest dyrket en form for uenighet mellom kunstnere og pedagoger, som gjør at kunstnerne ikke får tak i den nye forskningen som finnes og som egentlig er godt integrert i hvordan man tenker innen pedagogikk. Derfor har vi knyttet oss til Seanse i Volda, samt hatt med oss Lisa Nagel som konsulent. Prosjektet er ment som et forsøk på å knytte kunst og forskning sammen på en måte hvor man kan dra sammen i stedet for å være motsetninger. 

 

Jon Tombre

 

Etter denne første sesongen – hvilke erfaringer har dere gjort dere?

 

Vi har hatt tre helt ulike prosesser, svarer Tombre. Den første var ved Un-Magritt Nordseth og Gyrid Axe Øvsteng, og deres prosjekt "Nattsvermar" var et gruppearbeid som hadde oppstått før vi kom inn i bildet. Der var vi først og fremst konsulenter og samtalepartnere, og bidro blant annet med dramaturghjelp. Prosess nummer to var derimot igangsatt herfra, og der bestilte vi en tekst fra den unge dramatikeren Eirik Fauske. Deretter fikk den mer erfarne regissøren Anne-Mali Sæther fortolke teksten – uten at de kjente hverandre fra før. I begge disse prosjektene var det profesjonelle og erfarne scenekunstnere med, noe som vi anså som viktig. I dette tredje og siste prosjektet, Tiril Pharos "Hemmeligheten", så kom Pharo til oss. Hun er skuespiller og utvikler forestillingen sammen med barna. Dette er også en selvstendig produksjon, hvor vi har gått inn med noe midler og konsulenthjelp – samt at hun har hatt et opphold på Seanse. Vi forsøker å se på hvordan vi kan løfte prosjektene, og vi hadde håpet å videreføre prosjektet. Men vi har litt trang økonomi til høsten, og er utestengt fra å søke en del eksterne midler. For å utvide rammene for ren tekstutvikling og bedrive en form for forskning innenfor dette vil vi trenge eksterne midler. Vi har en del planer for høsten, men selve støtet kommer nok ikke før i 2011. 

 

Kai Johnsen

 

Kai Johnsen (kunstnerisk leder for tekst på Dramatikkens Hus) supplerer: Nettopp i forhold til barn kan man jobbe med veldig moderne og avanserte kunstuttrykk. Det er ikke for å bruke barn som forsøkskaniner – men barna er i stand til å ta inn veldig moderne tekster. De har ikke alle filterene som et vanlig publikum har, og særlig innenfor en såpass konservativt teaterkultur som vi har i Norge. Vi har et ønske om å løfte – og hvis vi ikke egentlig har mulighet til å løfte (økonomisk, red.), hvorfor skal vi da drive å dytte på noen halvgode prosjektet – slik store deler av samfunnet ellers holder på med?

Dramatikkens Hus kommer med andre ord ikke til å utelukke produksjoner for barn i høstens program, men de har ikke økonomi til å fortsette en slik satsing som de har hatt i vår. Hvis vi ikke kan gjøre det ordentlig er det bedre å la være, sier Johnsen. Det etterspørres en strategisk tenkning for å samle en kompetanse innenfor dette feltet, men hvis vi ikke finner eksterne midler eller sterke samarbeidspartnere vil vi ikke ha mulighet til å videreføre en slik satsing. 

 

Vi er nødt til å samarbeide, og det er en bra ting, sier Tombre, men vi er i dag ikke i stand til å være så initierende som vi gjerne hadde ønsket å være. Vi hadde hatt lyst til å igangsette tre nye produksjoner, men slik det er nå må vi nok heller hente inn noen. Å igangsette noen, som Eirik Fauske som ikke hadde tenkt på å skrive for barn, det viste seg veldig fruktbart og det synes vi er veldig synd at vi ikke kan følge opp. Vi prøver å finne en nisje for dette stedet, ved å stimulere til å lage nye scenetekster. Det er et mål for huset at prosjekter kan starte her for så å utvikles og ferdigstilles andre steder. Norge har ikke en veldig sterk kultur for samarbeid – men når vi nå ser at andre institusjoner og nettverk plukker opp de prosjektene vi har utviklet med 'Tre episoder for barn', så begynner samarbeidsmodellen å fungere. 

 

Fra "Under barnehagen", Jonas Delerud og Morten Olaussen.

Johnsen ser også på barna som en publikumspart man trenger å utvide kunnskapen om. Hvordan barn oppfatter tid, rom og språk – hvor komplekse uttrykk man kan jobbe med innenfor feltet. Dramatikkens Hus' styrke ligger i at de kan være et sted hvor slike prosjekter utvikles. Barnekunstfeltet preges av mange gode intensjoner – og det kommer mye dårlig kunst ut av gode intensjoner, sier Johnsen. 

 

Dramatikkens Hus planlegger en ny serie med scenekunst for barn til høsten, men hva det blir er foreløpig hemmelig. Tombre sier han er overrasket over hvor detaljert og spesifikk man må være i målgruppetenkning når det kommer til kunst for barn. Man skal ikke dyrke disse forskjellene, men heller bruke dem som et aktivum i det kunstneriske, sier Tombre. Og da er vi jo over i det pedagogiske kunnskapene som er veldig verdifulle. 

 

I utgangspunktet er pedagogikken kunstens fiende, skyter Johnsen inn. Men pedagogikk er bare én side av kunnskap om formidling og kommunikasjon. Grensene mellom kunst, pedagogikk og ren vitenskap er selvsagt flytende. Det er mye lettere å innhente kunnskap om et voksent publikum enn om barn, så kanskje pedagogikken ikke er kunstens fiende akkurat her. Men det har nok vært veldig mye velmenende kunst for barn – og den formen for pedagogikk er vi ikke så opptatt av. 

 

Fra "Under barnehagen", Jonas Delerud og Morten Olaussen.

Arbeidet med kunst for barn er muligens vestens siste kolonialiseringsprosjekt, sier Johnsen i en lettere fleipende tone. Man dytter liksom alle sine gode intensjoner på barn. Men kunsten handler jo om å fortelle om virkelighetens sammensatthet og skal i utgangspunktet ikke ha en positiv ladning. Utfordringen overfor barn er at man tar med seg den holdningen, at man ikke går inn for å føre barnehagens eller skolens utdanningspraksis videre inn i kunsten, men se på barn som selvstendige individer som også skal få innsyn i kompleksiteten i tilværelsen og samtidig se det opp mot barnets rett og behov for at det skjer innenfor tilpassede rammer. Her ligger store deler av dilemmaet – og det er denne kunnskapen vi gjerne vil ha tilgang på. Nå sparker sikkert Jon og jeg inn mange åpne dører, for dette er det folk som vet mer om enn oss, men vi mener å se noen utfordringer her som vi kan gjøre noe i med.

 

 

Anette Therese Pettersen, tidligere redaktør for kunstløftet.no

03.05.10