De kommende kunstnerne

Elvebakken VGS har både medie- og formgivningslinje, og utstillingen Kultursjokk er delt inn etter hvilken linje elevene går. Medielinjas utstilling, Jakten på det norske, og formgivningsfagenes Drømmer. En av elevene fra formgivning (3.klasse), Carina Holter, har sittet i utvalgskomiteen og hatt mye av ansvaret for utstillingen. Hun er også selv representert der ved flere verk. Men noen kunstner vil hun verken definere seg som eller bli i fremtiden: 

 

Hvem som helst kan være kunstnere – og vi er amatørkunstnere. Jeg kan tenke meg å være kunstner på fritiden. Jeg har vurdert å starte et galleri, men venter med å smake på den ideen. Jeg ville aldri valgt å være kunstner som jobb, på heltid, det virker for risikabelt i forhold til inntekt.

 

Carina Holter foran eget verk på "Kultursjokk".

 

Både hun og hennes medstudent, Christine Lismoen fra 1.klasse samme linje, mener de møter mange kunstuttrykk hver eneste dag – og trekker frem street art som et uttrykk de liker godt. Elvebakken VGS ligger vegg-i-vegg med kulturhuset Hausmania, som gjør at de er omringet av grafitti i hverdagen. Jentene ser grafitti som en måte å formidle mening på. 

 

Men hva er makt – hvordan vil dere definere makt?

 

Penger og utseende er makt, svarer Holter. 

 

Har dere makt?

 

På en måte, fortsetter Lismoen. Vi bruker utstillingen som et middel til å påvirke de som kommer til å endre synet på hva ungdom er. Mange ser gjerne veldig ned på ungdom – men i dette rommet er det mye talent. Man fokuserer gjerne på det negative ungdom gjør, som for eksempel grafitti og stjeling – her forsøker vi å vise en annen side. 

 

Så forsvinner jentene videre, deres del av utstillingen har åpning om et knapt kvarter og jeg beveger meg i stedet over i medielinjens utstillingsrom. Avgangselevene Ingvild Bergh-Smith, Tonje Thilesen, Matias Doyle og Hildegunn Christiansen går media- og kommunikasjonslinja på Elvebakken VGS, og er alle representert i utstillingen med ulike typer verk. Både tegning, illustrasjoner, lydkollasj og invitasjonsutforming. 

 

Hildegunn Christiansen, Matias Doyle, Tonje Thilesen og Ingvild Bergh-Smith.

 

Alle uttrykker seg gjennom kunst – men Doyle er i tvil om han vil definere sitt virke som 'kunst'. Han illustrerer og lager plakater og synes en salgsplakat har et for tydelig budskap, man skal gjerne selge noe, hvilket unndrar seg en kunstdefinisjon. 

 

Er dere kunstnere?

 

Ikke ennå, kommer det nokså unisont. 

 

Men hvordan blir man da kunstner?

 

De andre definerer Thilesen som kunstner – men selv synes hun betegnelsen 'kunstner' er for tung til å bruke den om seg selv. Det er i orden å bli omtalt som kunstner av andre, men man setter ikke like lett merkelappen på seg selv. 

 

En kunstner går gjerne inn for å være kunstner, har det som sitt virke og utstiller sine verker som kunst – mens vi kanskje går mer inn for å være kreative, supplerer Bergh-Smith. Vi fører kanskje kunst inn i andre format som plakater og lydbilder. 

 

Av Ingvild Bergh-Smith, fra "Kultursjokk".

 

I motsetning til sine medelever på formgivningslinjen så kunne de alle tenke seg både jobbe med kunst i fremtiden, og være kunstnere. Doyle skiller likevel mellom design og kunst: Jeg driver mer med web, og der har man ikke like store friheter. Design som regel ikke for banebrytende. Kunsten kan og skal være så fri som mulig, mens design ofte må leve opp til noe annet. 

 

Vi beveger oss over i makt-begrepet. I likhet med begrep som 'kunst' er 'makt' vanskelig å definere. Men de utøver likevel makt: 

 

Vi kan ha makt over lærerne ved å bruke skitne metoder, ler Bergh-Smith. Vi kan også ha makt over de som er yngre enn oss – det er lett at de eldre har mer makt enn de yngre. Men det er nok av viktigere folk over oss. 

 

Christiansen sier videre: Jeg tenker at makt for oss, som ikke er inne i noe som har så mye med makt å gjøre, er det autoritære folk over oss. Vi kan ha makt over lærerne, men de har igjen mer makt over oss.

 

Thilesen fortsetter: Som forbrukere har vi også makt, vi kan jo for eksempel klage noe inn til pfu. Og på skolen har vi hatt flere tilfeller hvor vi har vært uenig i noe, hvor vi har gått sammen som en klasse og fått makt til å si fra og bli hørt. 

 

Av Ingvild Bergh-Smith, fra "Kultursjokk".

 

Kjenner dere på at andre utøver makt over dere?

 

Ikke nødvendigvis nå som vi har blitt så gamle som vi er, svarer Christiansen etter en liten pause. 

 

Men innenfor skolen så er det gjerne læreren som har det siste ordet, supplerer Doyle. Hvis vedkommende kommer med en kommentar om arbeidet ditt så vil du sannsynligvis følge det rådet – blant annet fordi vedkommende bestemmer karakteren din og deler av fremtiden din. 

 

Jeg er litt enig med Hildegunn, skyter Bergh-Smith inn, men det er lover og regler i samfunnet som man må følge. Selv om man føler seg dårlig behandlet av en institusjon eller er uenig i reglene til t-baneverket eller lignende ting som vedkommer oss som medmennesker i et samfunn, så er du særlig sterk sammen med andre hvis man er misfornøyd. Det er vi som har mest makt så lenge vi går sammen om det – det er viktig å kjempe for å få fram meningen sin. 

 

Christiansen, du sa at du ikke føler deg så maktesløs nå som du har blitt så gammel – følte du mer på det da du var yngre? 

 

Ja, særlig i skolesammenheng og i forhold til andres foreldre, svarer Christiansen. Og kanskje spesielt mens man er i barne- og ungdomsskolealder. Jeg føyet meg i hvert fall mer etter de tingene som ble sagt da. Ikke at jeg nødvendigvis ikke gjør det nå, men jeg følte veldig at de stod over meg. I forhold til lærere så er vi mer på samme plan nå. De har en faglig kompetanse, men de er her for å hjelpe uten å stå over oss og fortelle oss hva vi skal gjøre.

 

På spørsmål om hvorfor de kunne tenke seg å jobbe med kunst, svarer alle at det er en måte å uttrykke seg på: 

 

Kunst er en kanal, sier Bergh-Smith, det når flere og er en mer offentlig stemme enn for eksempel et brev til offentlige myndigheter. Det er også gjerne visuelt og lettere for flere å sette pris på og forholde seg til – selv om innholdet kan være tungt. Det å kunne bruke den uttrykksmåten positivt. 

 

 

 

Så kunst er også en form for makt? 

 

Absolutt, istemmer de alle fire i. De opplever alle mye kunst i hverdagen – og i likhet med formgivningselevene trekker de fram grafitti som et uttrykk. De ønsker å oppsøke kunst og er konstant sultne på å oppleve kunst – og stadig nye uttrykk. Men er kunsten tilgjengelig? Internett trekkes fram som kanal for kunst, men de synes Oslo har altfor lite kunst. 

 

Det kunne vært mye mer – både ting du forventer og ikke forventer å se, sier Bergh-Smith. Det er det jeg tror gjør oss klokere og flinkere til å se, til å utvide horisonten på en måte. 

 

Markedet for ikke-etablerte kunstnere er ikke så stort i Oslo, supplerer Christiansen, eller Norge generelt, så det hadde vært bedre om det hadde vært mulig å se mer enn den kunsten som er på de store galleriene. Man må bruke mye tid på å oppsøke den. 

 

Både Bergh-Smith og Thilesen trekker frem Berlin som et eksempel på en by hvor kunsten er mer synlig i gatebildet. De ønsker seg alle fire et åpnere gatebilde, en mer åpen holdning til kunst. Men en ting er internett – hva med live-kunsten? 

 

Vi drar på konserter, svarer Christiansen på vegne av gruppen, men ikke på så mye annet. Jeg får ikke med meg at det skjer. Hvis jeg får vite om det så drar jeg. Men med mindre man er spesielt interessert så får man ikke informasjon om det. Det hadde vært interessant å få med seg mer. 

 

Det er alltid de klassiske stykkene som synes, sier Bergh-Smith, det er igjen det med en større åpenhet. I tillegg så er det ofte veldig dyrt, og særlig for unge. Det i det hele tatt å finne en god konsert uten å punge ut for mye er vanskelig. Innen du er atten og kan gå på Rockefeller og sånn, så er det sånn at den sjeldne gangen en kul artist dukker opp i Oslo spektrum så koster gjerne billetten 1700 kroner – det er altfor dyrt! 

 

De er alle enig i at det ikke er billig å være interessert i kunst og kultur når man er under atten, og trekker fram konsertstedet Juvenile som et positivt tiltak. Juvenile er et konsertsted for ungdom under atten år – og de over har ikke adgang. Også Drammen kommunes kulturkort for unge trekkes fram som et bra tiltak. Muligheten for ungdom mellom 16 og 20 år til å kunne dra på teater, konserter, kino etc for en lavere pris. 

 

Ville dere oppsøkt flere kunstinstitusjoner etc hvis dere hadde et slikt kort? 

 

Helt klart, istemmer alle. 

 

I perioder hvor man har lite penger, sier Berg-Smith, men har lyst til å se et teaterstykke eller en konsert – så får man det ikke med seg fordi man ikke har råd. Det er jo veldig trist. 

 

Men foretrekker dere å få kunst presentert i fritid eller skolesammenheng? 

 

Begge deler, svarer alle fire. Men Doyle ser en alternativ løsning: Jeg kunne likt å ha mer frihet til å se kunst på egen hånd. Det blir ofte veldig rotete å se ting med hele klassen – det hadde vært fint å kunne ta fri fra skolen innimellom og se ting på egen hånd. Ta en time fri fra skolen og hente inspirasjon fra et kunstgalleri. 

Anette Therese Pettersen, tidligere redaktør for kunstløftet.no.

Mai 2010

 

 

Carina Holter, Christine Lismoen, Ingvild Bergh-Smith, Tonje Thilesen, Matias Doyle og Hildegunn Christiansen er alle elever ved Elvebakken VGS.