Månedens vektløfter i oktober: Kjell Moberg
fra "Kollaps/Everything Falls Apart"
Vektløfteren er en månedlig sonde som Kunstløftet sender ut i kunst- og kulturfeltet for å undersøke hva ulike aktører tenker, erfarer eller opplever i utøvelsen av eller møtet med kunst for unge mennesker. Vektløfteren er en invitasjon til å tenke høyt og dele dette med Kunstløftet.no sine lesere.
PROSJEKT
Forestill deg følgende: DU får midler og et oppdrag om å gjøre et prosjekt (hva som helst) som setter ny standard for hva kunst for barn og ungdommer kan være. Hva gjør du?
Kjell:
Jeg har mange drømmeprosjekter og de fleste prøver jeg over tid å gjennomføre. Fordi jeg har barn selv som har vært med meg verden rundt de siste ti åra fra festival til festival, spurte jeg de hva som er deres drømmeforestilling. Jeg sa forestilling fordi akkurat det er det mest konkrete kunstutrykket i vår familie. Svaret var: Sånn hvor man lager noe med de som er i forestillingen. Altså ikke forestilling, men utveksling. Dialogen med barn og ungdom i prosessen mot en forestilling har vært viktig i det meste av vårt arbeid. Drømmeprosjektet er derfor å utvikle dette ved å opprette en UNG-avdeling på alle landets kunstinstitusjoner.
UNG-avdelingen skulle gi barn og ungdom en ukentlige møteplass med institusjonen som formidlet hva akkurat den aktuelle institusjonen har som virkeområde og målsetting. Barna/ungdommene, utøvere, kuratorer, instruktører skulle formidle sitt prosjekt for de forskjellige aldersgruppene, og skape noe sammen. Prosjektet ville etter kort tid bli til en fast ordning, hvor generasjon etter generasjon med unge mennesker ville være i en stadig dialog med de som skaper kunsten. Jeg tror at et virkelig møtepunkt, hvor alle må se hverandre i øynene og lytte til hva som blir sagt, ville bringe en helt ny plattform for utveksling. Visninger av arbeid ville vært en naturlig del av den faste ordningen, hvor ikke ferdigheter sto i fokus, men meningsdannelse og øvelse i egen tenkning. Denne dialogen ville skape en ny innsikt i oppvekst, og det ville også fange opp mange flere stemmer.
Fra "Mostar"
OPPVEKST I KUNSTEN
Hent et viktig minne fra din oppvekst, noe som rommer et kunstnerisk materiale du vil dele med oss. Hvordan vil du presentere din opplevelse hvis et formål var å gi ny innsikt i hva oppvekst og barndom kan være?
Kjell:
Det må være øyeblikkene av lek hvor jeg glemte tid og rom. Indianerlandsbyen som ble til en steinalderlandsby i løpet av dagen, og som var en flomkatastrofe i India på kvelden. Poetisk tenker jeg at barns fantasi er en bro til håp, hvor fantasien er en pause fra konflikten. Konflikten er representert ved den grå virkeligheten som bærer i seg gjentagelser, stillstand og plikt. Jeg kan aldri slutte å undre meg over hvor liten den fysiske størrelsen på lekeplassen som rommet en hel verden var. Det jeg gjør nå som voksen er egentlig ikke så forskjellig fra det jeg gjorde da jeg var barn. Følelsen er veldig lik, men jeg ser alltid virkeligheten i horisonten av mitt arbeid.
Fra "Das Schiff"
Bestillingsverk til kulturby LINZ 2009. Barn fra Asker, Scaffhausen og Linz skrev alle tekstene til forestillingen.
MAKTKAMP
Forestill deg den norske kunst- og kulturscenen som et samtidsdrama med kunstnere, barn og ungdommer, politikere, forskere, medier, skole og marked etc. som rolleinnehavere. Grunnkonflikten er hva som best tjener barn og ungdommers framtid. Hvem får hovedrollene i ditt drama? Hvilken sjanger velger du (tragedie, komedie etc.)? Hvem "iscenesetter" forestillingen?
Kjell:
He he. Jeg ser at dette er et spørsmål som en del klokelig har unngått – rett på sak:
I NIE har vi definert tragedien i sin opprinnelige form som død.
For å oppnå katarsis i tragedien, må samfunnet være homogent og alle dets innbyggere må ha samme moralgrunnlag og felles oppfattelse av den verden de lever i. Slik ser ikke vår verden ut, og forhåpentligvis vil den heller ikke gjøre det i uoverskuelig fremtid. Den eneste veien til å behandle alvorlige og tragiske temaer slik vi ser det, er derfor gjennom humor, musikk og visuelle inntrykk.
Altså en NIE instant epic-forestilling i enkle punkter med scenehenvisninger: Forestillingen er en improvisasjon hvor spillets leder som iscenesetter hele tiden vil bli skiftet ut i løpet av spillets gang:
- Kaos
- Sprit til alle over 20 år (mot den evinnelige kulden)
- Kaos (voksne mennesker løper over scenen og sier at alt er ok!)
- Kulturministeren legger frem sin sak om satsning i feltet mens hun/han spiller på trekkspill med venstre hånd (bare bass).
- Den fulle onkelen kommer inn fra høyre side og krever ro og orden.
- Mellomspill med marionetter hvor blant andre BI anklager Faust for å ha stjålet djevelen.
- Et kor av pedagoger krever svar: Hvem organiserer dette?
- 1.000.000 norske barn kommer fra områdene rundt spilleplassen og synger: Jeg skal stå her til du lytter til meg. Jeg skal stå her å snakke til deg til du lytter til meg.
- Her vil det komme et mellomspill hvor de fleste er i villrede - både publikum og utøvere. (Noen løper panisk over scenen. Andre prøver ut setninger som: Jeg har betalt. Nå må vi gjøre noe med dette.) Ingen vet hva som er scene og sal lenger.
- Barna har nå tatt over hele scenerommet. Tre barn løper rundt med kulturministerens trekkspill. Noen barn trekker den fulle onkelen etter seg over scenen. Han krever fortsatt ro og orden.
- I avslutningsbildet ligger hele befolkningen ganske utslitt i spillerommet. Et barn bærer trekkspillet tilbake til kulturministeren. Sluttreplikk: Dette var ganske kult. Alle var jo med!
Fra "Tales from the Middle of Town"
PROSESS/PRODUKT
Det sies at tradisjonelle verksforståelser er i oppløsning. Mange kunstnere vier de sosiale prosessene oppmerksomhet – i et forarbeid, eller som en del av et verk. Hvilken betydning har dialogen med unge mennesker (barn eller ungdommer) i utviklingen av et verk, eller i selve verket?
Kjell:
I vårt arbeid har dialogen med publikum alltid stått sentralt i utviklingen av forestillingene. I prosjekter som Sangen om Alt som Blir Borte, Das Schiff og Tales from the Middle of Town har unge mennesker også vært premissleverandører for de narrative elementene i forestillingene. Det er vanskelig å se for seg at man skal skape for en gruppe som ikke ytrer seg gjennom voksne kanaler, uten at man går inn i en dialog med denne gruppen. Og det som skapes får jo først liv i henvendelsen. For oss er publikum – unge eller gamle – de som gjør verket levende sammen med oss.
I prosjekter som Tales from the middle of Town har vi skapt rommene sammen med 3000 barn som har beskrevet hva som skjedde med butikken etter den ble lagt ned.
Fra "Tales from the Middle of Town"
VISJON
Hvor står kunst i offentligheten om 20-30 år? Hva er din visjon for rollen og betydningen av kunst for barn og unge i framtida?
Kjell:
Min visjon er at barn og ungdom i fremtiden skal være en aktiv del av alle norske kunstinstitusjoner, underforstått alle som skaper kunst. Altså ikke som et passivt tall som fyller krav til publikumsvolum, men en levende masse som krever og vil, og som blir hørt og tatt på alvor i uoverskuelig fremtid. Jeg tror det er viktig å stille spørsmål om det som eksisterer til en hver tid. Den absolutt største aktøren i formidling til barn og ungdom i dag er Den kulturelle skolesekken. Omtalt av ABM-utvikling som en unik størrelse som mangler sidestykke i resten av den kjente verden. Jeg tror det er viktig å se på de roller for eksempel denne ordningen innehar, og om det er slik at denne ordningen fremmer en virkelig dialog med de grupper den er tenkt for. I min visjon stiller både barn og voksne flere kritiske spørsmål om 30 år.