Månedens vektløfter i oktober: Aslak Borgersrud
Selve begrepet 'kunst' antyder at man foretrekker det ene over det andre, mener Aslak Borgersrud.
- Kunst for barn og ungdom: Hva er dine første tanker?
'Kunst' er i seg selv et håpløst begrep å definere. Jeg opplever at når man bruker 'kunst' framfor begrep som kultur – eller kategorier som musikk, teater etc. – så tenker man på finkultur: på uforståelige ting til barn og unge. Det er ikke det at jeg er redd for å utsette barn og unge for uforståelige ting, tvert imot, men jeg synes at for eksempel gangsterrap til barn og unge kanskje kan være viktigere enn eksempelvis Jon Fosse. Når man snakker om kunst så opplever jeg at størrelser som Arne Nordheim og Jon Fosse foretrekkes framfor sjangre som gangsterrap – altså en hierarkisk oppbygging. Personlig er jeg størst tilhenger av kulturuttrykkene som ligger nederst på denne finkulturelle rangstigen. Jeg liker gangstermusikk og tagging. Svære piecer malt over en hel t-banevogn – det liker jeg. Hvilket ikke betyr at jeg er i mot Arne Nordheim.
Selve begrepet 'kunst' antyder at man foretrekker det ene over det andre. Fisefin kunst over All Crew, eller annen tagging. Det ligger noen føringer i begrepet som jeg ikke er enig i. For meg er gangsterrap kulere enn samtidsmusikk eller klassisk musikk – men når denne er absolutt innenfor min verden så er dette en subjektiv vurdering. Jeg ønsker ikke å oppvurdere noe over noe annet.
Fra plateomslag
- Kunst for barn og ungdommer, og kunst for voksne, behandles og omtales som adskilte områder. Hvorfor er det slik?
Innenfor mitt felt, musikk, tror jeg alkohol er den viktigste grunnen til dette. Kunst og kultur for barn og unge finansieres av staten, mens kunst og kultur for voksne i stor grad finansieres av alkoholsalg. Det ser jeg som en prosaisk hovedårsak. Vi (Gatas Parlament, red.) spiller for både ungdomsskoleelever og femtiåringer, og det er klart det er noen forskjeller på disse publikumsgruppene. Men samtidig ser vi jo an et hvert publikum: alder, fysikk, alkoholinntak, sinnsstemning, lydnivå etc. Det absolutte skillet mellom voksen og barn kommer av aldersgrenser.
Sånn generelt sett oppfatter jeg at musikere som lager musikk for barn er seg mindre bevisst dette. Jeg synes det er sjeldent at musikk som lages for barn fungerer i det hele tatt. Nesten alle de virkelig store 'barnemusikkprosjektene' snakker i stor grad også til voksne, og det er nok fornuftig. Jeg tror mange undervurderer barn. De er kanskje redd for at de ikke forstår? Jeg har selv aldri laget musikk til barn, så jeg vet ikke hvordan de tenker, jeg uttaler meg her som tilskuer. Men vi spiller en del for ung ungdom, og de ser ut til å sette pris på musikk som ikke nødvendigvis er skrevet med 13-åringer i tankene. Jeg tror de liker det likevel, at de vokser på det og tar det med inn i livene sine.
Som far hører jeg en del på barnemusikk og sjekker ut en del av det som finnes – men for ungene mine er det mest voksenmusikk som gjelder. Knutsen&Ludvigsen er det absolutt ypperste innenfor barnekultur – nettopp fordi de helt tydelig ikke bare tenker på barn. De tar sjansen på at barn skjønner spørsmål som egentlig er for kompliserte for dem. Sønnen min digger Jokke, nesten upåvirket av meg, og synes at Jokkes historier som det å være kjip narkoman er de beste i hele verden. Dette er et stoff man aldri ville laget musikk til barn om.
Gatas Parlament i Orklahallen 16. mai, 2006.
- Bygger verkforståelsen og formidlingen av kunst for barn og ungdommer på egne premisser og forståelser? Hvilke?
Jeg har som sagt egentlig aldri laget noe direkte ment for barn. Men mitt inntrykk er at det er mye dårlig musikk for barn, og det framstår som om det er mye som blir tatt lett på. Det framstår ikke som like seriøst som annen musikk. Det kan være at jeg har blitt lurt, at de tar det seriøst – men at jeg rett og slett ikke liker det. Jeg ser det egentlig som en utfordring som man som musiker burde ta og jeg er fristet. Det er en utfordring å ta det alvorlig, være like grundig og selvkritisk – ikke gjøre venstrehåndsarbeid.
- Kunst for barn og ungdommer plasseres ofte i en dannelses- og oppdragelsesramme. Hva gjør det med kunsten og kunstneren?
Lære noe gjør man uansett. Som oppdrager synes jeg det er det viktig å gi ungene mine tilgang på ting man kan lære noe bra av. Allmenndannelsen i Norge består av Knutsen&Ludvigsen, noe jeg er glad for. Alle unger mottar et mangfold av kulturuttrykk og det er viktig at man oppdager forskjellige ting. Men tv-program som "Young Einsteins", animasjon om barn som reiser rundt i verden og dreper edderkopper med Mozart – det er noe av det flaueste jeg har sett. Det er det flaueste bidraget til oppdragelse jeg vet om. Det er ikke noe i veien med å lære noe om Mozart, men jeg synes kanskje det er viktigere å lære om hvordan det er å være narkoman i Oslo når man tross alt vokser opp her.
Dannelse og oppdragelse er vide begrep. I musikken vår bedriver vi også dannelse – vi forteller historier som vi er hypp på at folk skal høre. Men vi kan ikke styre hvordan lytterne reagerer. Vi vil fortelle historier som betyr noe for folk, og da lærer man noe. Men å lære alfabetet gjennom sanger på Sesam Stasjon tror jeg er et resultat av hva man kan få solgt inn hos en tv-stasjon. Jeg synes det er helt greit med 'Telle til tolv'-sanger og Lekestue (om hvordan det er å jobbe på fabrikk etc) – jeg er ikke kategorisk på dette. Men du lærer noe av alle kulturuttrykkene du inntar. Og jeg synes det er viktigst å gjøre disse mest mulig intelligente. Man lærer jo av Mikkel Rev og Pappa har en flosshatt – man lærer noe av det meste.
Det spesielle med barnekultur er at barn i liten grad velger. Som regel er det mediene, tv-stasjonene, teatrene, foreldre, skoler etc. som tar valgene. I praksis selger man alltid til noen andre enn barna.
Gatas Parlament på Rena, 2007.
- Hvem er dagens kunstner?
Det klarer jeg ikke å svare på uten å definere 'kunst'. Det er i hvert fall ikke meg. Jeg skulle ønske vi hadde et begrep som betydde det samme som kunst, men som ikke antydet noe kvalitativt. Som inkluderte all musikk, tegning, bilder, teater, skulpturer etc. – alt som kan bli kalt kunst, men som ikke blir kalt det hvis det er dårlig. Men bytter vi begrep er heller ikke spørsmålet lenger interessant. Begrepet antyder en avantgardisme eller noe som faller bort hvis man endrer det. Jeg er artist, men ikke nødvendigvis kunstner.
- Hvem er dagens publikummere – hvilke forventninger tror du barn og ungdommer har til kunst?
Kunst er den merkelappen barn og unge setter på ting de ikke forstår.
- Teknologi og medier (IT, Internett, Facebook, MSN, spill etc.) inntar en betydelig plass og rolle i barn og unges tidsbruk og kommunikasjonspraksis. Hvordan tror du dette påvirker barn og unges forhold til kunst, som publikummere, som medskapere, som perspektiv for kreativitet?
For oss i Gatas Parlament har internett gjort det mulig å holde kontakt med fans på en grunnleggende måte. Det har fjernet mange barrierer og fjernet noe av fremmedfølelsen. Internet er soleklart vår største distribusjonskanal for musikk. Personlig er dette det viktigste aspektet, men som far så innebærer internett muligheten til å gi barna mine tilgang til kvalitetskultur. For mine barn øker dette den generelle kvaliteten på det de inntar, siden det ikke lenger begrenser seg til det som fysisk befinner seg i huset; det jeg har kjøpt inn eller som på annen måte finner veien inn i hjemmet vårt.
Dataspill har også blitt en viktig kulturuttrykk – helt ned i barnehagealder. Svakheten er at Norge er så bakpå på dette området, vi klarer ikke å lage gode nok dataspill. Og dette er noe som er synd for barn siden norsk kultur får mindre betydning. Innenfor musikk er norsk kultur viktigst for små barn, her kommer det norske språket først. For film er det både og, men når det kommer til dataspill er vi helt ute.
- Hva er den viktigste enkeltfaktoren som vil skape interesse og anerkjennelse av kunst for barn og ungdom?
Jeg har ikke et klart svar på dette, men jeg tror det dreier seg mye om penger. Så kommer det selvfølgelig an på hvordan det da er fornuftig å bruke dem. Skal jeg trekke fram en ting, så skulle jeg ønske at det ble gjort en skikkelig satsing på dataspill for barn og unge – skikkelig seriøse dataspill som har norsk som hovedspråk.
De trenger ikke være basert på Ivo Capriono, fjell&daler og andre nasjonalromantiske symboler – gjerne ikke. Men jeg vil ha en seriøs dataspillsatsing på norsk. Og da vil jeg faktisk foretrekke et skikkelig bra spill for 15-åringer som også 10-åringer kan like, enn et for 5-åringer som ingen over fem er interessert i.
Plakat og platecover til hip-hop-gruppa Gatas Parlament, Rolf Groven, 2004
Vektløfteren er en månedlig sonde som Kunstløftet sender ut i kunst- og kulturfeltet for å undersøke hva ulike aktører tenker, erfarer eller opplever i utøvelsen av eller møtet med kunst for unge mennesker. Vektløfteren er en invitasjon til å tenke høyt og dele dette med Kunstløftet.no sine lesere.