Kan man lære å lage kunst for barn og unge?

I panelet satt rektor Eirik Birkeland fra Norges musikkhøgskole (NMH), direktør Kristin Ørjasæter fra Norsk barnebokinstitutt (NBI), rektor Cecilie Broch Knudsen fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO) og dekan for scenekunst Einar Solbu fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO)

Ordstyrer var teaterviter og journalist for Kunstløftets nettsider, Anette Therese Pettersen.

Rolf Engelsen, prosjektleder for Kunstløftet, innledet med påstanden om at å produsere kunst for barn og unge har lav status blant kunstnere. Han spurte hva det er som gir kunsten slik prestisje og status, og viste til at kunstutdanningene er viktige premissleverandører i dette bildet.
 

Dialogmøtet åpnet for mange og kryssende problemstillinger:

- Er profesjonell kunstproduksjon for barn noe annet enn pedagogisk opplæring i kunstfag? 

 

- Er det en motsetning mellom kunstnerisk frihet og det at kunsten når ut til et publikum?

 

- Vil flere doktorgrader om formidling av kunst til barn og unge føre til flere kunstopplevelser av høy kvalitet for barn og unge?

 

- Hvordan skille mellom kvalitative mål for kunstnerisk arbeid i seg selv og kvalitet i mål som opplæring, rekruttering og formidling? 

 

- Hva ligger i begrepene kunstnerisk tradisjon, dannelse, skapende aktivitet og nyskaping?

 

- Kommuniserer noen typer dramaturgi bedre med barn og unge enn andre?

 

- Handler formidling av kunst til barn og unge om formidlingskanaler eller om kunstnerisk innhold?

 

- Hvilke mekanismer gir kunst kvalitet? Må kunstfag beskyttes mot for eksempel pedagogikk, brukskunst og barnekultur for å beholde kvaliteten?

 

- Fungerer kunstfagene som en motvekt til markedskrefter og massekultur?

 

- Er man avhengig av kulturpolitiske føringer som ikke finnes i dag for å skape flere kunstopplevelser av høy kvalitet for barn og unge?

 

KHIO

Cecilie Broch Knudsen åpnet med å si at studenter på KHIO skal stå så fritt som mulig i sin kunstutøvelse. Av den grunn fant hun det vanskelig for KHIO å lage noe obligatorisk opplegg som eksponerer studentene mot et publikum under 20 år. 
 

Broch Knudsen mente at hovedansvaret for å formidle kunst av høy kvalitet til barn og unge ligger hos skoleverket og instanser som Den kulturelle skolesekken og kulturskolene. Samtidig så hun at billedkunstfeltet som helhet unnslipper krav om å henvende seg til barn og unge, og mente at museene og institusjonene må ta større ansvar.
 

Rektoren sa at hun antok at de av KHIOs studenter som velger pedagogisk virksomhet etter endt utdanning, har tenkt gjennom dette. Samtidig åpnet hun for at det trengs mer erfaring på dette feltet – for eksempel videreutdanningstilbud for kunstnere, men sa at det hittil ikke har vært noe spørsmål etter dette.

Broch Knudsen kunne ikke tenke seg gallerier med kunst for barn, fordi gallerier må tjene penger, og et marked for kunst for barn ikke er ønskelig. Rektoren sa at hun ikke var sikker på om det er et problem at kunst for barn ikke har samme status som kunst for voksne. Hun mente også at det kan være vanskelig å definere hva som er kunst og hva som ikke er kunst når det er skapt for barn. 

Einar Solbu sa at forholdet mellom kunstutdanning og samfunnsoppdrag er komplisert. Som Broch Knudsen understreket også han hvor viktig det er at profesjonell kunstutøvelse er preget av frihet, og at det ikke umiddelbart er enkelt å definere et kunstfaglig studieopplegg som skal imøtekomme kvalitative og kvantitative behov.

Men Solbu hevdet at kunst får mening først når den blir sett, hørt og tatt i mot av andre. – Utdanningstradisjonene har i relativt liten grad beskjeftiget seg med denne siden av prosessen, sa han, og mente at utdanningene bør arbeide praktisk med selve dette møtet mellom kunst og publikum. Han så det som sitt ansvar å gjøre dette til en større del av utdanningen.

Solbu mente at både innen opera, dans og til dels teater for barn og unge er det for få produksjoner, kvaliteten er for dårlig og det tematiske mangfoldet for lite. For å rette opp situasjonen, mente han at det må bli skrevet flere gode dramatiske tekster for barn. Han ville bringe teater for barn og unge inn i regi- og koreografutdanningen, og så for seg prosjekter hvor studenter i disse fagene jobber sammen med dramatikere om produksjoner for barn og unge. Han håpet også at man snart kan få stipendiater på feltet.

Han etterlyste også kulturpolitiske strukturer som belønner institusjoner som tør å sette opp nyskapende produksjoner for barn.

Eirik Birkelands innlegg dreide rundt begrepene pedagogikk og formidling. Han åpnet med å snakke om at musikkfaget har en tettere kobling til pedagogisk virksomhet enn de andre kunstfagene. De fleste av NMHs professorer underviser også barn. Av skolens 550 studenter følger 110 et pedagogisk studium. 
 

Han pekte deretter på kompetanseproblemet i musikkundervisningen i grunnskolen og en forskyvning av musikkopplæringen fra den offentlige skolen til musikkskolen og SFO, der kapasiteten i de sistnevnte er altfor liten. Birkeland så en tendens til at mange og ulike aktører med dårlig avgrensende roller fører til dårlig sammenheng i det musikkpedagogiske tilbudet. 

 

NMH

Om formidling sa han at dårlig musikkopplæring aldri kan erstattes av god formidling, men at det til dels er utydelig hva "musikkformidling" egentlig innebærer. På NMH er formidling en integrert del av instrumentundervisningen, samtidig som det er skilt ut som eget fag. Utydeligheten skaper mye intern debatt i huset, og Birkeland var positiv til debatten.

Rolf Engelsen spurte hva NMH gjør for å oppmuntre til den tverrfagligheten hos barn og unge som tverrkunstneriske uttrykk som musikkdramatikk og opera krever. Birkeland oppfattet dette som et spørsmål om utdannelse av operasangere, og beskrev hvordan NMH, KHIO og Den norske Opera nylig har innledet et fruktbart og nært faglig samarbeid på dette feltet.

Kristin Ørjasæter er direktør ved Norsk barnebokinstitutt, og således den eneste i panelet med et eksplisitt mandat til å arbeide mot barn og unge som målgruppe. Hun mente at "ghettoisering" av barnekunst er en styrke og gir mulighet til å fokusere på det man må gjøre for å nå fram til barn. 
 

Samtidig understreket hun som de andre at kunstnerisk frihet og kvalitet alltid må komme først, og sa at barns første møte med billedkunst ofte skjer gjennom illustrerte barnebøker. På spørsmål om hvordan NBIs utdanning trekker inn barn og unges egne erfaringer med litteratur, svarte hun at dette i utgangspunktet er opp til hver enkelt forfatters kunstneriske valg. 

 

NBI

Ørjasæter mente at den største utfordringen er å få fortgang i forskningen på kunstuttrykkene, og ønsket seg forskning innenfor globalisering, digitalisering og barnelitterær egenart. Ørjasæter påpekte at barnelitteratur er kompleks, fordi mye av den er tverrkunstnerisk - både visuell og verbal. Den leses både høyt og innenat, alene og i dialog. For å utvikle denne kunnskapen mente hun at det må forskes på barnelitteraturens tverrkunstneriske egenskaper.

Cecilie Broch Knudsen foreslo at NBI og KHIO burde gå sammen om å finne en stipendiat som kan forske på barnelitteraturens tverrkunstneriske egenskaper innenfor det statlige stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid.

På spørsmål om hvorfor det er slik at man har en utdanning for barnelitteratur, men ikke for barnemusikk eller barneteater, svarte Einar Solbu at tradisjonene for å arbeide med barn som målgruppe innenfor hans utdanningsinstitusjon er liten. Han ønsket å gjøre noe med dette, fordi innholdet i en utdanning er med på å skape en verdiskala i unge kunstnere som de tar med seg ut i sitt videre arbeid. Men han mente det var nødvendig å bygge kompetanse før man satte i gang. 
 

Eirik Birkeland sa at det er mer snakk om målgrupper innenfor hans institusjon nå enn tidligere. NMH produserer skolekonserter for barn som en del av utdanningen til pedagogstudentene. Høgskolen snakker nå med Rikskonsertene om et tettere samarbeid for å bygge kompetanse.

Einar Solbu påpekte at den pågående diskusjonen vekslet mellom to spor: pedagogikk og hva som skal til for å produsere gode kunstopplevelser for barn. Hans utdanninger vil gjerne utvikle begge deler i nært samarbeid med andre miljøer, også de profesjonelle scenekunstprodusentene.

Eirik Birkeland viste til at KHIO og NMH allerede samarbeider om forskning og utvikling, men at det også er samarbeid på gang rundt scenisk kompetanse. Han sa at konsertformidling er et felt i sterk utvikling, hvor det visuelle må utvikles, og at han for øvrig ikke visste om musikk som ikke er for barn.

 

Deretter ble det åpnet for spørsmål fra salen.

Fra figurteaterfeltet ble det etterlyst en større bevissthet om andre dramaturgier enn den tekstbaserte, og et fokus på møtet mellom det narrative, performative og visuelle. 

En dramapedagog minnet om at det eneste i KHIOs nåværende teaterundervisning som er rettet mot barn, sommerteateret i Frognerparken, er frivillig for studentene. Hun spurte panelet om dette er ønskelig, og om hvorfor det er greit å la studentene presentere en forestilling for barn uten veiledning. 
 

En skuespiller bekreftet at mange skuespillere opplever det å spille barneteater som lavstatus, og mente at det burde være mulig for KHIO å påvirke dette.
 

Cecilie Broch Knudsen svarte at KHIO ønsker å integrere sommerteateret i studieplanen og arbeider med dette. Skolen utreder også for tiden hva studentene gjør når de er ferdige, og her er figurteater inkludert. 

En deltaker med lang formidlingserfaring spurte først om hvorfor musikk og kunstfag er selvstendige skolefag, mens dans og drama er integrert henholdsvis i kroppsøving og norskfaget. 
 

Deretter sa hun at det å gi barn erfaring i kunstnerisk praksis, rekrutterer publikum, og mente at kunstutdanningene har et formidlingsansvar som øverste representant for et fag. Hun viste Storbritannia, der de tunge institusjonene går aktivt ut i nærmiljøet og inviterer barn inn til å praktisere og erfare i samarbeid med profesjonelle kunstnere. Hun kommenterte også at dannelsesperspektivet i seg selv er instrumentelt, og at det burde utfordres av andre perspektiver.

 

Et lignende poeng ble trukket fram av forskerne Jorunn Spord Borgen og Guri Østbye fra Høgskolen i Vestfold, som var invitert av Kunstløftet til å kommentere temaet for dialogmøtet. De to står blant annet bak en evaluering av Den kulturelle skolesekken.
 

Deres innlegg fokuserte blant annet på tre momenter som de oppfordret til å ta med i kunstfaglig basert pedagogisk opplæring av kunstnere som vil jobbe med barn og unge, blant annet med utgangspunkt i den amerikanske filosofen Richard Rortys tenkning: medvirkning, medskapning og bevisstgjørende erkjennelse.

 

HIVE

Kristin Ørjasæter var skeptisk til at barn skal delta i produksjonen av kunst. NBI har skriveverksted for barn, og tenker på dette som litteraturformidling. Men hun så det ikke som noen primæroppgave å lære forfatterne å nå fram til barn. Oppgaven er å lære dem det kunstneriske håndverket.
 

Cecilie Broch Knudsen gjentok at KHIOs primæroppgave ikke er pedagogikk eller formidling, men å utdanne kunstnere på høyeste nivå basert på frivillighet, interesse og engasjement. Kunstnere som er interessert kan fordype seg i kunst mot barn, og hun så muligheten som ligger i å bygge på KHIOs utdannelser og lære å rette seg mot barn og unge.
 

Fra salen ble det kommentert at dette ikke behøvde å være noen motsetning. Suzanne Osten, professor i regi ved Dramatiska Institutet i Stockholm og mangeårig leder for Unga Klara, ungdomsteatret ved Stadsteatern, ble sitert: "Når det gjelder teaterskolene er det frivillig å arbeide med barn. men på DI har jeg tatt på meg at registudentene må utfordres på dette feltet. De må løse det kunstnerisk akkurat som de vil, men de må forholde seg til å møte barn som publikum." 
 

En representant for Barneombudet minnet panelet om at norske barn har lovfestet rett til å medvirke både som deltaker og mottaker.

Fra Den kulturelle skolesekken ble det oppfordret til å lage kunst som kan oppleves både av barn og voksne. Hun framhevet institusjonenes og kuratorenes ansvar for å tilrettelegge kunsten slik at barn kan oppleve den, og etterlyste en bevissthet om at barn og unge får møte nyskapende kunstuttrykk. 
 

En kunsthistoriker og gallerist oppfordret til å tenke konstruktivt rundt hva KHIO kan gjøre for å motivere til formidling av kunst til barn og unge. Hun var selv ikke tilhenger av å snakke om barnekunst, og hadde god erfaring med å formidle samtidskunst, særlig kunst som arbeider tredimensjonalt, til barn. Hun mente at man må slutte å undervurdere barn som publikum, og viste til egen erfaring som omviser på Høstutstillingen med at omvisere vegret seg for å ta barnegrupper fordi barna kom med vanskelige spørsmål som man ikke kunne forberede seg på. Hun foreslo at KHIO burde arrangere workshops eller foredrag der studentene får ideer om dette. 
 

Panelet takket til slutt for forventningene og kunne ikke love at de vil bli innfridd i morgen, men opplevde seminaret som en vitamininnsprøytning. De ønsket at dialogmøtets diskusjoner skulle bli en del av diskusjonene internt i institusjonene, slik at dette blir en av de veiene en student kan gå hvis han eller hun er interessert.
 

Kunstløftets Rolf Engelsen avsluttet med å referere til prosjektet Glitterbird, der det ble laget nye scenekunstproduksjoner på høyt kunstnerisk nivå for barn mellom 0 og 3 år, og oppfordret utdanningsinstitusjonene til å komme med ideer til slike prosjekter.


Hild Borchgrevink, 14. desember 2009