Månedens vektløfter i februar: Mary Miller

Forestill deg følgende: DU får midler og et oppdrag om å gjøre et prosjekt (hva som helst) som setter ny standard for hva kunst for barn og ungdommer kan være. Hva gjør du?

 

Mary Miller:

Med ubegrensede midler ville jeg tenke stort. Jeg ville lage et prosjekt som skulle vare i alle fall et år, og som ville finne sted i hele Bergen. Prosjektet skulle være tverrfaglig. Det skulle involvere kunstnere som arbeider med en rekke forskjellige kunstneriske uttrykk, som musikk, dans, teater, visuell kunst, sosiale media, ny teknologi. Kunstnerne skulle arbeide i samarbeid med barn og unge i alle aldre i byen.

 

Det er selvfølgelig mange aspekter man kunne gå inn på i et slikt prosjekt. Noe av det viktigste for meg ville være at man arbeidet helt kompromissløst når det gjaldt det kvalitative nivået til kunstnerne som deltok. Videre ville det være viktig at prosjektet ble utformet som et samarbeid mellom kunstnerne – over tid. Prosessen ville være like viktig som resultatet. Forhåpentligvis ville man sitte igjen ikke bare med et eller flere ferdige produkter som kunne vises frem, men også med et sett av ideer og erfaringer som ville ha stor verdi i seg selv. 

 

De unge skulle selvsagt ta del i prosess og forestilling. Jeg mener at det å tilby en deltakelse ikke bare er med på å gi den som deltar et eierskap til prosjektet, men også er med på å skape en åpenhet for nye ideer. Jeg tror at man mer spontant tilegner seg kunst dersom man deltar, og ikke bare er en passiv tilskuer. Siden jeg er opptatt av at kontakten mellom mennesker er et viktig aspekt ved kunst, ville jeg også lagt inn en føring om at prosjektet skulle legge vekt på utøving; teknologien skulle først og fremst være et hjelpemiddel. For meg er møtet mellom mennesker – det relasjonelle aspektet – noe av det viktigste kunsten kan tilby. Hensikten med dette prosjektet skulle altså i stor grad handle om menneskelig interaksjon – det å arbeide sammen i menneskelige relasjoner.

 

Det siste aspektet jeg kan trekke fram her og nå, er at prosjektet skulle være av internasjonal karakter; det skulle være et samarbeid mellom kunstnere fra flere land. Jeg er selv fra England, men har fått være i Norge noen år. I løpet av denne perioden har jeg sett at de nordiske landene er svært selvstendige, og til en viss grad har de nok med seg selv. Dette er ikke så rart. De nordiske landene er priviligerte, med høy levestandard, et velfungerende samfunn, gode satsninger på kunst og kultur, folk er langt på vei fornøyde. Faren med en slik tilfredshet er at man glemmer å se ut. Man glemmer å få med seg samfunnsmessige og kulturelle impulser utenfra. Og dette er viktig for meg. Jeg mener at det er viktig at mennesker, for å få en forståelse av seg selv og verden, må forsøke å se seg selv i en kontekst, i forhold til noe annet. Særlig viktig er det at barn får muligheten til dette. På samme måte er det viktig å hente artister utenfra til Norge, så de kan få med seg impulser herfra.

 

Jeg har snakket en del om form. Innholdet i forestillingen ville selvfølgelig også være viktig. Men jeg mener at det ikke nødvendigvis skulle være opp til meg å definere forestillingens tema eller innhold. De unge burde selv få mulighet, i samarbeid med kunstnerne, til å definere dette. Min rolle som produsent ville først og fremst være å legge til rette for det kunstneriske møtet. 

Hent et viktig minne fra din oppvekst, noe som rommer et kunstnerisk materiale du vil dele med oss. Hvordan vil du presentere  din opplevelse hvis et formål var å gi ny innsikt i hva oppvekst og barndom kan være?

 

Mary Miller:

Jeg har bakgrunn som utøver. Da jeg var ung hadde jeg en fiolinlærer gjennom mange år som ble svært viktig for meg. Hun hadde nemlig en helt spesiell tilnærming til innøvingen av nye stykker musikk. Når hun gav meg nye verk, begynte vi ikke umiddelbart å jobbe med det musikalske. Denne læreren kunne like gjerne ta meg med på nasjonalgalleriet, eller gi meg en bestemt bok hun ville vi skulle lese sammen, og som hun mente var avgjørende for at jeg skulle få til å spille det aktuelle stykket. Skulle jeg spille Beethoven, for eksempel, burde jeg først ha sett noen revolusjonære bilder av en maler fra hans samtid. Læreren min viste meg sammenhenger mellom kunstneriske uttrykk. Hun satte musikken inn i en kontekst. Dette fikk stor betydning for meg. Mange lærer jo sin Beethoven og bare det. Men jeg ble hele tiden oppmuntret til å se ting i en større sammenheng. Denne innfallsvinkelen til kunst har jeg hatt med meg i arbeidet med kunst siden. Jeg føler at nysgjerrighet og åpenhet for kulturen er viktigere enn den rene dyrkingen av den. Dette aspektet er nok en gang særlig viktig når det kommer til hvordan vi presenterer musikk – og all slags kunst – for unge. Jeg mener vi har et særlig ansvar for å formidle nysgjerrigheten som verdi videre til generasjonene som kommer.

Forestill deg den norske kunst- og kulturscenen som et samtidsdrama med kunstnere, barn og ungdommer, politikere, forskere, medier, skole og marked etc. som rolleinnehavere.  Grunnkonflikten er hva som best tjener barn og ungdommers framtid. Hvem får hovedrollene i ditt drama? Hvilken sjanger velger du (tragedie, komedie etc.)? Hvem "iscenesetter" forestillingen?

 

Mary Miller:

Jeg tenker meg at utøverne, eller premissleverandørene, for denne forestillingen kunne være barn i barnehager og skoler sammen med eldre mennesker. Produsentene for forestillingen kunne være unge, i slutten av tenårene. Jeg ville foreslå at ungdommene plukket ut fem storfamilier fra ulike steder i Norge, og skapte små dokumentariske skildringer om deres holdninger, forventninger, drømmer og minner, med tanke på kulturell fortid og fremtid. Man kunne ta i bruk en rekke virkemidler for å lage disse skildringene; film, internett, teater, musikk, utstillinger og publikasjoner. Tenåringene ville selvsagt få tilbud om veiledning fra de kunstneriske ledere ved de større kulturinstitusjonene i Norge, og de ville få tilgang til samtaler med relevante politikere. Men, igjen ville det være opp til tenåringene selv hvorvidt de ville benytte seg av denne kompetansen og hvordan de skulle organisere det hele. De ville få en gitt økonomisk ramme, og jeg ville forvente at de ut fra dette gjorde sine egne disposisjoner. Jeg ville bedt dem om å lage planer for markedsføring og evaluering av prosjektet. Så ville jeg gitt Rikskonsertene et overordnet tilsyn med ungdommene, de skulle gi ungdommene råd når de trengte det. Det ferdige stykket ville så turnere i Norge, med hjelp til profilering fra de sentrale kulturinstitusjonene i Norge. 

 

Hvorvidt stykket skulle være en komedie eller tragedie? Jeg ville håpe at stykket reflekterte begge deler! 

 

Fra oppføringen av opperetten «l'Étoile» på Den Nye Opera. Foto: Bergens Tidende

Det sies at tradisjonelle verksforståelser er i oppløsning. Mange kunstnere vier de sosiale prosessene oppmerksomhet – i et forarbeid, eller som en del av et verk. Hvilken betydning har dialogen med unge mennesker (barn eller ungdommer) i utviklingen av et verk, eller i selve verket?

 

Mary Miller:

Som jeg alt har vært inne på, tror jeg at de unges deltakelse i kunstneriske prosesser er svært viktig. Dersom vi forventer at de skal vise interesse, utvikle en forståelse for kunstneriske uttrykk, og ikke minst få utviklet sin egen kreativitet, må de unge få være aktivt i dialog med uttrykket.

 

Samtidig hender det vi blir i overkant opptatt av dette. Da jeg var ung, fantes det nokså få interaktive tilbud for unge. Likevel har jeg mange minner fra min barndom om gripende kunstneriske opplevelser. Dagens unge har nok helt andre valgmuligheter, og et annet tempo å forholde seg til enn hva min generasjon hadde. Dette må vi ta hensyn til. Men vi må ikke bli så hysteriske at vi ikke tør å gi barn mulighet til å oppleve kunsten også som tilskuere. 

Hvor står kunst i offentligheten om 20-30 år? Hva er din visjon for rollen og betydningen av kunst for barn og unge i framtida? 

 

Mary Miller:

Jeg håper at det vakre vil spille en rolle i unge menneskers liv også i fremtiden. Og da snakker jeg om det vakre, ikke slik kjendiser er vakre, men om den skjønnheten vi finner i kunsten. Det tror jeg det er gode utsikter til at den kan gjøre. Det finnes svært mange gode tiltak og satsninger for unge, både i Norge og i verden. Så selv om man kanskje tenker seg at samfunnet inneholder en form for forflatning, tror jeg ikke vi er i noen krise. 

 

Samtidig mener jeg det er en utfordring av samfunnet har en tendens til å fokusere på kjendiseriet. Jeg mener at originalitet er en minst like viktig – og langt mer sårbar – størrelse. Dette tror jeg barn vet mye om. Det originale har alltid hatt en utsatt posisjon. I et slikt bilde blir det vesentlig å sikre at barn får utfolde sin originalitet, ved å beskytte og oppmuntre det som er annerledes. Vår tids teknologi skaper fantastiske muligheter, og er samtidig utfordrende. Her har utdanningsinstitusjonene en viktig oppgave. I utdanningen av kunstnere er bevisstgjøringen på hva man arbeider med, ansvaret man har for den kommende generasjonen, nesten like viktig som den faglige kompetansen deres. Også vi som produserer kunst i dag har her et stort ansvar – for å stimulere til at kunsten og prosessene med å lage kunst fremdeles vil ha en sterk kontakt med intellektuelle og emosjonelle verdier. For meg er det viktig at kunsten også i fremtiden vil romme nysgjerrighet og originalitet, og at den har evnen til å bringe mennesker sammen.

 

 

Februar 2011