Show me love

For noen måneder siden ryddet jeg på det gamle ung­domsrommet mitt hos moren min. I en av de mange pappeskene som støvet ned der inne fant jeg en VHS-kopi av Fucking Åmål, den svenske regissøren Lukas Moodyssons film fra 1998 som markerte begynnelsen på det silkerampaktige ungdomsopprøret til meg og mine venner i Oslo. 

 

Filmen handler om ungdommer i småbyen Åmål, en liten drittby lik små drittbyer flest, der absolutt ingenting skjer. Et sted der de nyeste trendene fra Stockholm allerede er utdatert ved ankomst. Filmen handler også om tenåringen Agnes, som er forelsket i Elin, skolens mest populære jente. Det at Agnes er en litt keitete og grå figur gjør det ikke enklere. Men Elin kjeder seg og tilfeldighetene vil ha det til at de to jentene finner hverandre på et vis. I løpet av filmens 89 minutter er kjappe bruddstykker av intens lykke satt opp mot dystre partier – som den hormonfylte berg-og-dalbanen tenåringslivet gjerne er. 
 

På et punkt i filmen får publikum innblikk i Agnes' mørkeste øyeblikk. Såret og ydmyket låser hun seg inne på rommet sitt og dytter bokhyllen foran døren. Hun setter seg gråtende på sengen og begynner å kutte seg med en barberhøvel. Jeg husker veldig godt hvordan blodet hennes piplet fra håndleddet. Det var første gang jeg så noen skade seg med vilje. Og selv om jeg visste at det bare var en film, så la jeg den høyre hånden som ved en refleks over blodårene på venstre håndledd, og kjente smertene. 
 

Om Agnes faktisk forsøker å ta selvmord eller om hun bare vil kutte seg selv vet vi ikke, men jeg tenkte umiddelbart det første – og var redd for at hun skulle blø i hjel. Etter at vennegjengen min hadde sett filmen noen flere ganger ble vi belært av tiendeklassingene på skolen. Hun gjorde jo selvmordsforsøket helt feil. «Hun kutter jo gæren vei, hun må skjære vertikalt, ikke horisontalt». Og vi lyttet til de eldre, som tydeligvis var mestere i selvskading. Men ingen av oss leflet, så vidt jeg vet, med dette på egenhånd. Men hvordan kan man egentlig vite?

Fucking Åmål var avgjørende i mitt ungdomsliv. Mikrokosmoset i Åmål var på sett og vis diametralt motsatt Oslo, men det var allikevel mange likheter, spesielt med tanke på vennedynamikk og karakterer, og det var lett å relatere. Det snakkes mye om smitteeffekt og symptomimitasjon når man skal presentere ømfintlige tema i offentligheten. I pressen er spesielt selvmord noe man tar i med ildtang og i våre etiske retningslinjer, Vær varsom-plakaten, står det følgende: 

«Punkt 4.9. Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unn­gå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.»

Men hva skjer når man som regissør eller koreograf skal lage scenekunst om betente tema? Skal man unngå dem? Kan og bør ikke kunsten kunne bevege seg inn på ømfintlige områder, pille på skorper og lage nye ferske sår? Hvilke hensyn må tas når publikum ikke består av voksne? 

Gjennom moren min, som er tidligere danser og fortsatt jobber i feltet, har jeg sett mye dans, men lite av det har vært særlig støtende. En ting sitter jeg imidlertid igjen med: Det er vanskelig å lage god scenekunst – og kanskje enda vanskeligere å lage god og viktig scenekunst for barn og unge. For hvordan kan man sy sammen et troverdig bakteppe med et godt narrativ og dyktige fortellerstemmer – og på samme tid unngå å gi unge mennesker oppskrifter til destruktiv adferd? 

 

Et av de mest omtalte eksemplene på komplisert dans er kanskje Hege Haagenruds forestilling De grenseløse fra 2012 som viser en jente som lider av spiseforstyrrelser og driver med selvskading. Handlingen er satt til en institusjon, hvor en ung jente har isolert seg fra omverdenen, diagnostisert med psykiske lidelser. Forestillingen er et sammensurium av hennes egne tvangstanger og fantasifulle oppspinn, og feilene hun ser ved seg selv blir studert under lupe. På deskriptivt vis ramser jenta i stykket opp ulike metoder for selvskading og selvmord, i tillegg til treningsmetoder og antall kalorier. På tross av at Hege Haagenruds tette samarbeid med psykologisk helsepersonell mente flere fagpersoner at De grenseløse kunne være skadelig for ungdomstrinnet. Selv om forestillingen hadde gått sin gang i Vest-Agder, ble den stoppet av fylkeskommunen i Buskerud. 


Foto: Hege Haagenrud

Saken illustrerer godt den følsomme karakteren til akkurat slike oppsetninger. Hvilke hensyn skal veie tyngst når det kunstfaglige og helsefaglige kolliderer? 

I kjølvannet av forestillingen arrangerte Scenekunstbruket en fagdag i januar i år med tittelen «Farlig kunst? Hva kan vises innenfor den kulturelle skolesekken?» 
 

Både kunstformidlere og kunstnere ble samlet for å drøfte hvor grensen går for sensur, og om hvorvidt det er farligere å vise kunst enn å legge lokk på problemstillingene. Tora Ferner Lange skrev videre et lengre innlegg på Scenekunst.no som problematiserte at De grenseløse kunstfaglig var en sterk og viktig forestilling, men at den var helsefaglig farlig. Haagenruds forestilling ble stoppet i Buskerud fordi enkelte mente den var potensielt dødelig. 
 

Min hovedinnvending mot De grenseløse var at fore­stillingen var så låst for fortolkning. De unge ble nærmest gitt en ren oppskrift på destruktiv adferd, uten at man oppfattet en positiv forløsning hos hovedpersonen. Ungdommene selv har bemerket at de tidvis får litt for mye sorg, smerte og lidelse trykket ned i halsen. Og man kan med rette spørre hvorfor det er slik at ungdom på død og liv skal engasjeres med det som er trist og vanskelig? 
 

Jeg har alltid oppfattet scenekunst som en slags virkelighetsflukt og selv om intensjonene unektelig er gode hos flere scenekunstformidlere kan det muligens bli vanskelig for ungdommene å relatere i utstrakt grad. Derfor hadde det kanskje ikke vært så dumt å balansere det dramaturgisk tunge, med litt lettere elementer, om enn noe banale ting som kjærlighet, drømmer, svik, ambisjoner og vennskap. De er jo ungdommer, tross alt. Det var i hvert fall tilsvarende ting som opptok meg i mine ungdomsskoledager, da vi drakk oss småfulle i ballrommet på McDonald's med gutta vi synes var søte, før vi løp fnisende for å unngå Natteravnene. 

Jeg er muligens av den gamle skolen, men erfaringsmessig vil jeg si at de enkleste virkemidlene ofte er de mest treffsikre, og jeg synes at de aller beste historiene som fortelles på scenegulv rundt om i Norge i dag er de som klarer å fokusere på problem, vilje og forløsning. Men det er ikke slik at jeg mener forløsning er ensbetydende med en lykkelig slutt. 

 

Den engelske tittelen på Fucking Åmål er Show me Love, en tittel jeg synes var i overkant enkel som tenåring, men i dag syns jeg den treffer godt. Jeg så den igjen nå nylig og trodde på et vis at jeg nå som 26-åring ville forholde meg litt mer uaffektert til selvskadingsscenen. Men scenen traff meg like hardt, og jeg innså at det handler like mye om hva som skjer rett etterpå, enn selve kuttingen. For Agnes stopper jo å kutte seg. Hun hører stemmen til Elin utenfor vinduet og knytter et skjerf rundt håndleddet. 
 

Jeg tror ikke dette handler om å sy puter under armene på barn og unge. Det handler om noe så klisjéfullt som å vise de mørke sidene ved livet, satt opp mot de lysere. Det handler om å anerkjenne sitt publikum.
 

Mot slutten av Fucking Åmål har Agnes og Elin låst seg inne på toalettet på skolen. Det har samlet seg en stor gruppe ungdom utenfor, som er overbevist om at det er en gutt Elin er sammen med. Til slutt bestemmer de to jentene seg for å vise alle at de er forelsket, før de går og drikker sjokolademelk sammen på rommet til Elin. Den scenen blir jeg fortsatt oppglødd og rørt av å tenke på.
 

Idet de trommer ut av toalettet med flettede hender, fulle av faenskap og optimisme, skimter man noe annet i det to unge jentene, som fremtidige koreografer og regissører av scenekunst kan ta med seg: De brenner av håp. Det er kanskje tvilsomt at disse to holder sammen i uoverskuelig fremtid, men akkurat der og da er de ett. Og vi tror på dem.


Stillbilde fra Fucking Åmål.

 

 

Den Kulturelle Skolesekken

Alle skoleelever i Norge mellom 6 og 19 år opplever profesjonell kunst og kultur av alle slag gjennom Den Kulturelle Skolesekken (DKS). Det er en solid satsing som fungerer på nasjonalt, regionalt og lokalt plan.
 

Fylkeskommunen er ansvarlig for koordineringen regionalt, men kommunene har også mulighet for å utvikle egne program. I Norge er det Scenekunstbruket som er den nasjonale aktøren i formidling av scenekunst i DKS.