Som essayet, som sangen, er jeg

Når du skal skrive en tekst, Og ser for deg en som lytter, I hvert fall litt, Og blir stille, Er det ikke no' tomrom å fylle, Gi slipp 

Fredrik Høyer (2016) 

Da jeg begynte å skrive denne teksten var jeg nettopp kommet hjem fra et arbeidsopphold i tekstforfatterfondets leilighet i Firenze. Midt på spisebordet foran de store vinduene med utsikt til Fiesole, ligger gjesteboken oppslått og vitner om besøk av mange av oss som skriver sangtekster. Boken minner meg også på hvor privilegert jeg er som er inkludert i et felleskap av sangskrivere og får besøke en by hvor mange kunstnere har vært før meg.  

En av kveldene var jeg tilfeldigvis innom Osteria dell'Agnolo i Borgo S. Lorenzo, 24 for et lite måltid. Her kunne kelneren fortelle at dette angivelig var samme adresse som Michel de Montaigne (1533–1592) skal ha bodd ved i 1580–1581. Selv om historien ikke nødvendigvis kan bekreftes, skapte stedet og opplevelsen en interessant kobling til en av renessansens store tenkere. Montaigne, anerkjent som en av de ledende intellektuelle i renessansen og skaperen av det uformelle eller personlige essayet, var en fransk filosof, essayist og humanist.

Hans mest kjente verk, Essais (1580), er en samling personlige betraktninger som tar for seg temaer som menneskets natur, etikk, samfunn og livets ulike sider. I dette verket finner vi blant annet det kjente sitatet; «Ingen vind er gunstig for den som ikke har en bestemt havn», antagelig inspirert av den romerske filosofen Lucius Annaeus Seneca (4 f.Kr.–65 e.Kr) som uttrykte noe tilsvarende: «Hvis man ikke vet hvilken havn man seiler mot, er ingen vind gunstig».

Begge sitatene understreker nødvendigheten av å ha et klart formål eller en destinasjon, og sammenligner et liv uten mål med et skip som driver hjelpeløst på havet. Så, hvordan relatere låtskriving til seiling og sitatene fra Seneca og Montaigne uten å bli forført av romantiske forestillinger om kunstneren som er drevet av lidenskap og kjærlighet til kunsten?  

For å utforske tankene om at å ha en destinasjon gir hensikt og mening til en prosess, en reise og i livet, og samtidig åpne for det uplanlagte, kan det være nyttig å utforske dette gjennom innsiktene fra det taoistiske konseptet Wu Wei. Ved å lese Montaignes sitat i lys av Wu Wei som referer til «ikke handling» eller handling uten anstrengelse – i samsvar med naturen, uten overdreven kontroll eller innblanding (Plato's Mirror, n.d.) – åpner det seg et nytt lag av mening som oppstår i balanse, intensjon, oppmerksomhet og tilpasning.

Viktigheten av mål og retning for å navigere gjennom livets utfordringer, som Montaigne fremhever, blir da et utgangspunkt for en prosess som også krever mottakelighet og fleksibilitet. I skapende praksis kan dette forstås som å ha en visjon eller intensjon, samtidig som man er åpen for å la prosessen åpne for uventede muligheter. 

Montaigne og riffet 

Forfatteren Phyllis Rose hevder at Montaigne la grunnlag for jazz på grunn av hans oppfinnelse av det verbale riffet (1992). Med andre ord kan improvisasjon beskrives som en måte å bevege seg organisk, assosiativt og spontant innenfor etablerte strukturer, eller også ved å bryte formen. Utøveren kan gi seg til kjenne og samtidig gi andre mulighet til å vise sin individualitet og perspektiv. En forståelse som igjen peker tilbake på essayet og Montaigne selv som Thomas Hylland Eriksen beskriver som «den assosiative tenkningens mester» (2022, p. 25). Som sanger med stemmen som kompositorisk verktøy, innebærer dette en bevissthet om å både ha en stemme og være stemme. Når jeg synger veksler jeg mellom aktivitet og refleksjon hvilket betyr at jeg beveger meg som stemme og samtidig observerer at jeg synger, og det er nettopp i auto-lyttingen, sangeren velger og evaluerer egen stemme og stemmeføring (Eidsheim, 2019, pp. 12-13; Iveland, 2024, pp. 84-85). Det som viser stemmens performative potensiale er derfor ikke kun klangen av stemmen, men sangerens valg. Samtidig er vi ikke alltid bevisst på valgene vi tar, men er oppslukt av sangen, klangen og følelsen, og beveger oss intuitivt. 

Som låtskriver opplever jeg tilsvarende at ord, toner og harmoniske element utvikler seg, uten at jeg alltid kan forklare hva som skjer eller hvordan det skjer. Dette er en tilstand psykologen Mihaly Csikszentmihalyi introduserte og definerte som «flow» som kan oppstå når en person som er fordypet i en aktivitet og mestrer utfordringene ved oppgaven. Han skriver: "It is the state in which action follows upon action according to an internal logic which seems to need no conscious intervention on our part" (2013, pp. 137-138). For en låtskriver betyr det at musikalske ideer kan utvikle seg uten forstyrrelser. Det er ikke lenger en opplevd avstand mellom meg og prosessen, og jeg mister meg selv i handlingen.

Sang og sangskriving er altså noe vi gjør, og det er gjennom aktiviteten at sangen får sin eksistens. Skapelseshandlingen i seg selv har imidlertid ofte vært myteomspunnet og forsøkt forklart og beskrevet på utallige vis der kanskje et av de mest kjente eksemplene står i Det Gamle Testamentet og forteller om hvordan Guds handlinger var en forutsetning for universets eksistens (Biesta, 2016, p. 12). Og, som vi kan lese videre vil enhver skapende aktivitet by på en risiko for kaos og dissonans, like mye som skjønnhet og balanse. For låtskriveren kan sangen ta en annen form enn vi ønsket eller trodde. Hvert steg på veien kan være verdifullt, men enkelte ganger leder de til en blindvei. Erfaringene er med andre ord brutale og vakre, og uttrykkene stabile og flyktige.

Vi er forskjellige og enhver skapelsessituasjon er unik og derfor opplever vi også prosessen ulikt. Der noen definerer det som en lineær, sekvensiell prosess som begynner med en idé, et motiv eller et konsept som materialiseres i ord og toner, forstår andre kreative prosesser som komplekse nettverk av forbindelser. Som filosofene Deleuze og Guattari foreslår i sin introduksjon av rhizomet-rotstrukturen (1987), kan det derfor være at utviklingen ikke følger lineære eller hierarkiske strukturer, men vokser og utvikler seg uforutsigbart i ulike retninger. Tilsvarende inspireres vi som låtskrivere og utøvere av varierende motivasjon. Vi kan skrive ut fra en bestilling like ofte som vi har mulighet til å være åpne for det som dukker opp i øyeblikket mellom materialet og oss. Ingen av tilnærmingene gir en garanti for suksess, ei heller for fiasko.

Sangen er altså ikke alltid trofast mot en opprinnelig idé, men blir til gjennom skaperen, musikken og inspirasjonen. For å på nytt trekke paralleller til Montaignes sitat, vil det si at veien –  og målet – oppstår i møte mellom seileren, vinden og hensikten. Vinden alene leder ikke til målet, like lite som musikk i seg selv gjør lite, kanskje ingenting, på egen hånd (Ansdell, 2013, p. 8). Fordi, på tross av hva legender og myter forteller oss, har musikk ingen iboende, naturlig kraft.

Ingen bevissthet eller vilje. Allikevel hører jeg at noen sanger rommer min historie, min sorg og forelskelse, og jeg føler meg mindre ensom og mer alene. Alene, fordi jeg er alene om å høre sangen som jeg gjør, og mindre ensom fordi sangen er som en fortrolig venn. Noen ganger forstår jeg heller ikke sangene i samsvar med sangskaperens intensjoner, eller vet hvem som har laget den. Jeg vet bare at den treffer noe i meg. Så, hvis ikke sangen gjør noe på egenhånd, hvordan kan jeg kjenne den som en kraft som treffer meg?

Øivind Varkøy og Inger Anne Westby skriver: «The layers in music correspond to similar layers of awareness in people. Something in the one resonates with something in the other» (2014, p. 174). Ifølge dem eksisterer lagene av mening i musikken kun som muligheter, som potensial, som må aktualiseres i møte med lytteren, i møte med meg. Samtidig endres vårt forhold til musikk gjennom livet. Påvirket av det som skjer i verden og i meg er mine musikalske relasjoner derfor både komplekse og transformative. Selv min egen musikk kan endre mening for meg. Som artisten Ary erfarte, endret hennes opplevelse av sanger seg etter at hun mistet tvillingbroren:

Det føles som om alle triste sanger jeg hører, handler om ham. Han blir det jeg knytter all min tristhet rundt ... Selv om jeg skrev den sangen («Oh my God») før det skjedde, så endret den seg til at det handlet om ham (2020).

Så, vil det dermed si at sangskaperens opprinnelige tanke eller intensjoner er uvesentlig? 

Avrundingen

Ordene vi hører, skriver og synger, sier noe om våre emosjonelle, sanselige og kroppslige erfaringer, våre assosiasjoner, drømmer og tanker, og vår sosiale og personlige forståelse. Med andre ord virker det som vi i en kontinuerlig prosess, der veien frem til forståelse ofte tar form av en indre dialog, der et jeg forholder seg til et du, eller en fiktiv figur. Både essayet og sangteksten kan derfor være som en indre samtale der ulike tema behandles fra ulike perspektiv. Siri Hustvedt skriver at nettopp det å ha en bevissthet om seg selv som en person – med en fortid og fremtid – som kan fortelles som en historie, er særegent for mennesket og avhengig av egenskapen til å betrakte seg selv som en annen.

Hun viser blant annet også til et sitat fra Montaigne der han hevder at å ha evnen til å forakte seg selv, også er unikt for mennesket (2016, p. 371; 1993, p. 397). Onkl P & De Fjerne Slektningene beskriver det på denne måten i «Styggen på Ryggen» (2014):

Oppå ryggen er en spydig liten jævel, Forteller meg jeg er langt ifra den fyren jeg sku' være

Selv om innsikten vår også oppstår gjennom ikke-språklige prosesser, kroppslige erfaringer og sansing, kan språket gi oss et innblikk i hvordan vi opplever å være i verden, samtidig som at konseptene vi bruker være avgjørende i vår oppfatning av virkeligheten (Johnson & Lakoff, 1980, p. 3). For eksempel kan vi oppleve følelser som noe flytende som fyller oss opp og som gjør at vi eksploderer av glede eller «renner over» av sorg og kjærlighet (Dibben, 2007, s. 171). Eller som Anne Grethe Preus synger i «Jeg er en by», (1998), der hun beskriver seg selv som en by med ukjente gater:

Jeg er en by med hundrevis av gater

Men skal jeg være ærlig kjenner jeg bare noen av dem

Og når jeg reiser fra et sted til et annet

Tar jeg en velkjent vei, der jeg vet jeg finner frem

Om det er som Preus synger; veier inni oss vi ikke kjenner til som kan lede oss til nye steder, er det en linje mellom Montaignes sitat, Taoistisk tankegang og Wu Wei, til låtskriving, sangen og meg selv.  Å drives av et mål, et ønske, en lidenskap, men også tåle ubehaget og omfavne muligheten til å oppdage det uoppdagede. Å ikke søke det stabile, men balansen. Det er også en parallell mellom essayet, sangen og meg i at et essay avrunder og ikke konkluderer. Låtskriving er som jeg og fortellingene om meg, en evig dynamisk prosess heller enn projeksjoner av en stabil essens som representerer hvem jeg egentlig er. Slik blir sangen til, som jeg blir til, i det som er. Hensikten, målet og det vi navigerer etter er derfor ikke å finne et endelig svar, men å være åpne for det som oppstår. For undringen. Som Ole Paus skriver i en av sangene på «Avslutningen»:

           Min tid skal komme, ja snart er den her og da er jeg klar til å fare.

Da bryter jeg opp fra alt jeg har kjært og blir til en stillhet i svaret

Og kanskje hender det at sent en kveld står jeg og puster mot grinden

Men den som jeg elsker vil si til seg selv

Det er ikke henne det er vinden

Hvor lenge, hvor lenge, hvor lenge er lenge nok

Hvor snart er snart nok

Fem sanser står der og stenger meg ute fra den som gir svar

Vi er i et livslangt, dynamisk og ufullendt forhold, sangene og jeg. Det er alltid noe nytt å utforske. En ny inngang til historien. En ny vei jeg i en by jeg aldri vil kjenne fullt ut. Som kveldsturen i Firenze ledet meg til en ukjent restaurant i en kjent gate, og til Montaigne, essayet og riffet.

Så nå, i avrundingen av denne teksten en vinterdag i 2024, tenker jeg at kanskje hverken sangskriving eller livet nødvendigvis handler om å nå en bestemt destinasjon eller avslutning, men at det heller likner på det som Fredrik Høyer sier; «Når alt er lost, er alt i ro. Og alt som før. Gi slipp» (2016).